Behind the masks, it’s still just me

Hei alle kjære og trofaste lesere.

Sorry sjeldne oppdateringer, har egentlig mer enn nok med å holde hodet over vannet 😰
I det siste har jeg begynt å jobbe, og før jeg gikk på en smell i påsken, mente alle at jeg hadde det så mye bedre. Selv om kampene er like virkelige på innsiden.

Jeg skrev et dikt for en tid tilbake jeg ønsker å legge ut.
For å forklare; mine dikt-prosesser foregår på to måter. Enten bruker jeg ukesvis på et dikt, eller så skriver jeg i affekt, og blir ferdig på kort tid. Dette er det sistnevnte. Tror jeg brukte 30-40 minutter på dette diktet. Så rent kunsterisk, etter mine standarder, er jeg ikke fornøyd. Men dette er hjertet mitt på papir. Håper dere skjønner hva jeg mener.

PS. Til deg jeg har sendt linken til, du vet hvem du er. Jeg vet jeg har snakket litt fra levera om at du har understreket hvor bra det går fordi jeg var noen måneder skadefri og jobbet. Men dette er ikke ment bare til deg selv om jeg sendte deg linken, så please ikke ta det personlig. Du har kommet deg veldig, og det er jeg veldig glad for. Takk.

They say; “You’re good now, right?
Stop pretending to be fighting with all of your might
Everything is going so well
And you’re feeling it too, I can tell”

“You’re healthy now, I can see that
Don’t mind that you feel worthless, small and fat
I don’t care about your fight
Or that you cant sleep at night”

“Because we all expect you to do fine
What pain do you define
As somewhat of a downfall
I don’t care, you’re seem to be standing tall”

“Standing tall as you work, and stay on top off self-injury
No matter that you’re feelings need a whole lot of surgery”
So I`ll keep on masking, keep on walking
But the truth is, its my inside they’re mocking

Because inside, I’m just pretending
My soul is just bearly pending
Waiting on something to make me smile
A real smile, that stays for a while

Should I lie and say everything is great?
Let this masquerade seal my fate?
At least in their mind
They think I am fine

I try to communicate, that my mind is a mess
But they don’t wanna hear it, I guess
They keep telling me I’m doing so good
Not knowing that nothing is as is should

I keep fighting every day
Trying desperately to find a way
A way to show how I really feel
I’m an onion that’s hard to peel

And onion with layers that brings tears
Tears I’ve gone through for years
I don’t want them to worry, don’t want them to see
that my layers are falling apart, just lost at sea

I wear a mask with smiles and lies
It hides the sadness in my eyes
Through a broken heart I smile
But when I’m alone, I simply cry

So how to make them see that this is all a game
A game to hide my feelings away, a game to flee the pain
A game to protect myself from harm
To keep the cuts away from my arm

Just because I work and not self destructive doesn’t mean I’m fine
I’m trying to make them understand without crossing a line
I’ve never hurt myself to show my pain
But is that what it takes, just to explain?

I’ve never considered self harming to communicate, and don’t think I ever will
But how to show my pain, how to make it still
I don’t want it to ever come to that
So please hear me when I smile, but say I’m in combat

I’ve been cutting and cutting last week, to make the suicidal thoughts go away
But now that it’s been days since last time, they think everything is okey?
I need to vent my pain, to be able to cope with wanting to die
But it gets harder every day, just to stay alive

They think it gets easier, the longer it’s been since the last cut I’ve made
But its a mountain I have to climb, it gets harder and with every step I get closer to the blade
I hold my mask in one hand, and try to climb with the other one
But I get more tired and the air gets thinner the higher I get, the damage is done

So I try my best to not show any pain
Try not to go down memory lane
But my masks are confused with a pain that’s not there
But the pain is so real, I can feel it right here

My whole inside is both chaos and silent
I cant see where it’s safe, and I cant see where it’s violent
There is bloody underwear and bloody arms
There’s a child screaming, but not making any sounds

This wounds and masks runs deep into my past
His eyes go into focus at last
“If you show anyone you’re in pain, you’ll know what I’ll l do!”
Beats and rapes, I knew it to be true

So you see, I’ve always tried to make people think I am okay
Try to smile, laugh and joke the pain away
But now, the pretending is hurting me
I’m dying inside, but no one can see

I get so frustrated when they think my masks define my feelings
There is so much inside of me, there are high ceilings
I’m screaming at the top of my lungs; no, I’m not alright!
But no one hears my screams, and no one sees my fight

So how do I deal with this, what do I do
To make all these lies come true
The lies that I’m coping, the lies that I’m fine
How to make these lies come a reality of mine

Because of course I wanna be able to cope
Keep my neck away from the rope
But my eyes get weary, and they lose their light
My happiness now seems out of sight

Will my masks someday be real?
Will happiness be they way I truly feel?
I cant seem to see that, its to far away
Because behind the fake smiles is where I lay

So how do I end this poem, to reflect what I mean
I don’t blame them, I wipe the slates clean
Because I am the actor behind the disguise
I am the one who live with the lies

But my mission is; don’t take for granted that I’m doing alright
Just because I seem to be doing so great
I still struggle, still fight to stay away from the knife
Try not to succumb to taking my life

So please don’t think Im fine and just walk away
I need to see me through it, need you to stay
Linger with me in my pain
A pain I am sick of having to explain

So know I’m still going through hell
Even though you might not be able to tell
So please hear me screaming, just please hear my plea
Behind the masks, its still just me

So starved by love that I’ve become delusional?

Ooooook. Karina her. Okey, dette er litt teit. Men Fragile (eier av bloggen, vår hovedpersonlighet), ville jeg skulle skrive litt. Så skal prøve. Presenterer meg litt mer lengre ned. Så de små delene (del-personlighetene kalles deler, Edit Fragile) så en film de elsket. Egentlig skulle min del være en del av den teksten til alle, men jeg ville representere meg selv, ikke alt våset til de små. Filmen heter Encanto, og jeg gidder faen ikke gi noe referat, se den sjæl. Men det er da en sang fra filmen jeg har valgt ut, da vi skulle gjøre det. Jeg valgte denne, som da er fra en av rollene i filmen som har gaven å være kjempesterk, og får mye press på seg. Fragile og Cecilie identifisere seg også i deler av denne, det får de ta senere.

I’m the strong one, I’m not nervous
I’m as tough as the crust of the Earth is
I move mountains, I move churches
But I’m ashamed, ’cause I don’t know what my worth is
I take what I’m handed, I break what’s demanded, but
Under the surface
I feel berserk as a tightrope walker in a three-ring circus
Under the surface
Was Hercules ever like, «Yo, I don’t wanna fight Cerberus?»

For dere som ikke har møtt meg; hei, jeg heter Karina og jeg er en av delene til Fragile. Vanligvis er jeg mye mer aggressiv, men tror Fragile planla at jeg skulle skrive dette på våken nattevakt, så jeg ikke orker å gå i forsvar med en gang du leser navnet Karina. Jeg er jo hun som stadig utsetter kroppen for overgrep, som kutter og kaster opp. Anyways.
Det var denne teksten over her, da.
Ja, for jeg er den sterke, den tøffe. Som ler voldelige menn rett opp i trynet. Som oppsøker menn jeg vet kommer til å voldta kroppen. Jeg kommer til å forklare litt hvorfor jeg ønsker at kroppen skal skades litt lengre ned her.
Jeg har gjort om teksten litt over her. Originalt fra filmen er det; And I glow ’cause I know where my worth is. Jeg skrev; But I’m ashamed, ’cause I don’t know where my worth is
Jeg vet nemlig Ikke hvor verdien min ligger. Ligger den hos mennene som bekrefter at jeg er verdt nok til å bli brukt? Fordi det er bedre enn å være ubrukelig…ikke sant? Ligger verdien i å la folk behandle meg som jeg føler meg? Ligger verdien i å være den ødelagte, så de andre delene slipper å være det? I å føle meg attraktiv for noen, selv om de kun ønsker å voldta?

Hvis du ikke vet hvem Cerberus er, er det en trehodet hund som jeg da spør om Herkules bare; I dont need this shit, jeg gidder ikke, vil ikke kjempe han. De tre hodene jeg må kjempe representerer tre ting, tre ting som gjør at jeg utsetter kroppen for overgep.

1. At jeg misbrukes for å bekrefte at jeg er like verdiløs som jeg vet jeg er
Jeg liker arrene vi har på kroppen etter selvskading. Det er et bevis! Det er veldig viktig for meg at folk ikke tror jeg at vi (alle oss delene) fortjener å ha det bra. At jeg vet jeg er verdiløs. Dette vises også når jeg oppsøker overgrep. Selv om jeg finner mennene, er det aldri frivillig sex, alltid voldtekt. Men det er noe i meg som gjør at det føles riktig å bli misbrukt, fordi da føles det på utsiden sånn jeg føler det på innsiden. At jeg ikke fortjener bedre, ikke er verdt mere. Som jeg nevnte med dette med arrene, så vet de at jeg er verdiløs. Jeg vil at noen skal behandle meg som jeg føler meg, som jeg vet jeg er; ingenting. Det blir en bekreftelse på alt jeg kjenner om meg selv.

2. Straff/Himmel og helvete
Helt fra jeg kom (da Fragile var 12 år) har jeg fått høre det samme. Jeg er det onde barnet. Og det onde barnet er uten verdi og kom til helvete hvis hun ikke tilfredsstilte de som faktisk har verdi. For å få Guds tilgivelse og komme til Himmelen må jeg straffe kroppen. Vil ikke til helvete!  Det ble brukt mye Bibel i overgrepene, som dere som har fulgt oss en stund vet. Fragile sier Gud ikke er sånn, jeg bare fuck that shit. Skal jeg tilgis må jeg straffes. Jeg vet ikke hva mer jeg skal skrive om dette, føler det er sagt.

3. Sulteforet etter kjærlighet…?
Det var det Fragile skrev om meg. So starved by love that I got delusional. At jeg er så desperat etter kjærlighet at jeg leter i alt som kan gi meg bekreftelse. At noen vil ha meg. Og det stemmer jo! Og når de vil misbruke meg er jeg god nok for de. Jeg får knapt puste, men jeg føler meg god nok. Jeg har fullstendig mistet meg selv, men jeg bryr meg ikke, så lenge noen vil ha meg. Det er den eneste kjærligheten jeg har kjent til, den eneste nærheten med andre mennesker jeg har hatt, det eneste jeg vet hva er.. De var jo slemme for å vise meg hvordan jeg skal leve livet mitt, min mangel av verdi for at jeg skal kunne gjøre opp for det ved å straffes. Er ikke det kjærlighet? Er det ikke kjærlighet når de ikke slo hvis jeg hylte i smerte? Er det ikke kjærlighet når de gav meg pauser mellom hver person i gruppevoldtektene? Er ikke det kjærlighet? Please si at det er kjærlighet, hvis det ikke er det har jeg aldri fælt det, og det vet jeg ikke om jeg kan leve med. Dette må ha vært kjærlighet. Ikke sant..?

Er ikke jeg verdt å redde?

Okei, før jeg sier noe, denne posten er skrevet av følelser, ikke fornuft. Det kan godt hende at noen faktisk bryr seg, det er bare jeg som ikke får til å skjønne de subtile undertekstene.

But here it goes..

Jeg er suicidal for tiden. Veldig suicidal. Jeg kutter og fucker med maten for å kompensere, men jeg begynner å gå tom for avlednings- strategier Siden august har jeg sydd over 750 sting etter selvskading. Jeg har vært på sykehus to ganger. Jeg hadde hoppet foran en T bane hvis ikke en tilfeldig forbipasserende hadde grepet tak i meg og dratt meg tilbake. Jeg har kjøpt piller. Jeg har kjøpt et badekar (hvis du ikke vet hvordan man kan dø av et badekar kommer jeg ikke til å si det, men det er altså kjøpt inn). Jeg strangulerte meg på sykehuset til jeg ble blå i ansiktet.

Når jeg lå på sykehuset forrige helg etter operasjon (pga selvskading) var de fantastiske, de er det gode, gode unntak. Jeg får fastvakt (at noen er hos meg hele tiden), og de var flotte.

Likevel; liten respons av resten av hjelpeapparatet.

Jeg bor i bolig og har flere behandlere rundt meg. Men hver gang vi snakker om døden, skifter de samtaleemne.

Vær så snill å tro meg, jeg gjør INGENTING av mine destruktive handlinger for å få respons. Virkelig ikke!

Men jeg har venner rundt meg hvor folk virkelig jobber for å holde de i live. En venninne på tvang i bolig, med 2 personale på seg hele tiden. En som blir haste-innlagt etter 8 sting, flere som blir holdt igjen på sykehus, eller får ekstra oppfølging av hjelpeapparatet når de tenker på døden.

Igjen, jeg gjør ikke dette for å få hjelp.

Men jeg undrer meg.

Er mitt liv verdt mindre enn deres?

Spiller det mindre rolle om jeg dør?

Er ikke jeg verdt å reddes?

Hvorfor jobber ingen for å holde meg i live?

Dikt; Never Love Again

So here i stand
With tears in my eyes
And my heart in my hand

This heart has been used
Broken and bruised
And unfortunately abused

My tears roll down and salt hurt my cut
The self inflicted wounds
The pain slowly reaches my gut

Nobody hurt me as much as you
But no one else loved me, right?
I needed to be loved, so it had to be true

A part of me needed you, I needed to stay close
Stay close to the pieces of my broken heart
The heart that you so violently broke

Is it true that love can be good?
Can it heal and not break?
It feels like somehow it should

Yeah, you said the abuse
Was adults way to say they cared
But all you did was use

And I believed you, at only 3 years old
I thought abuse was love
It was what I had been told

Daddy, how can you rape your own baby?
How could you hurt me so bad
It has forever haunted me, and it always will be

I know darkness all to well
And since I was so little
Has had secrets I can never tell

Can people ever be good, I cried
Because I was so scared
That even God could contain lies

I don’t know what’s harder for me
To love or be loved
My heart is at an off-key

You see, I am the girl with all of the laughs
Who still attracts
Monsters and sociopaths

Because I am the girl who needs to be punished, I have been told
By rape, voilent treats of death and hurtfull words,
While all I really want is to be hold

Me, who never seems to quite get it right
That feels like a failure day and night
And that seems to always have to fight

Here, where misery knows no end
So I’m doing everything I can
To make sure I never trust, or love again

I know Jesus says he loves me,
But I do have one plea
Jesus, just please remember
He also said he loved me

Til du som lo av meg

Hei!

Du, ja!

Du som lo av meg på gata forrige uke.

Prøver å unnskylde meg med at du bare er tenåring. Du lo av meg fordi jeg måtte sette med ned og ta en pause da jeg var ute og gikk. Du som mumlet til vennene dine, men mumlet akkurat så høyt at jeg hørte deg kalle meg lat og feit.

La meg fortelle deg noe!

Det er pga folk som deg at jeg må ta pauser når jeg går.

Ja, jeg er stor, men vanligvis har jeg null problem med å gå strekningen jeg forrige uke måtte sette meg ned.

Det er to grunner til at jeg må ta pauser, og disse har en stor del med mobbing å gjøre!

Vet du hvordan det er å bli kalt verdiløs hver dag? På skolen du faktisk må oppholde deg på? Å bli kalt så feit og så stygg at du ikke fikk spise med de andre? At de sa de mistet matlyst av meg? Dette har skjedd meg.

Derfor sulter jeg meg. Derfor er jeg sliten og trenger å sette meg.

Vet du hvordan det er å få høre; ta livet ditt, alle ville bare blitt glade. Ingen er glad i deg, og du kommer aldri til å finne noen som vil elske deg, du er så verdiløs at du fortjener å være alene resten av livet ditt.

Vet du hva? Jeg trodde de. Jeg trodde de og kuttet/kutter meg selv for å overvinne den enorme psykiske smerten som fulgte med mobbing.

Derfor har jeg mistet mye blod for noen uker siden. Derfor er jeg sliten og trenger å sette meg.

Nei, det er ikke kun mobbing som har ledet til min spiseforstyrrelse og selvskading, grove overgrep er en stor del av det. Men jeg tror ikke jeg hadde vært frisk uten overgrep, fordi mobbingen var så ondskapsfull.Men jeg har fortsatt perioder jeg henger håndklær over speilene, fordi jeg ikke orker å se på meg selv. Jeg har fortsatt uker jeg jeg ikke klarer å spise. Jeg var 25 år før jeg fant er bilde av meg selv jeg ikke følte meg så stygg at jeg ble på gråten

.Jeg skriver ikke dette for sympati eller for å få komplimenter.

Jeg skriver dette fordi det er så viktig å forså ettervirkningene av mobbing! I psykiatrien har jeg så og si alltid blitt møtt med; men det var jo bare litt erting, ingen grunn til å slite over det, er jo ikke så farlig.

Vi må lære barn og unge hvilke ettervirkninger dette har fordi de som blir mobbet.

Er du lærer på ungdomsskole, please vis filmen A Girl Like Her. Viktig film med konsekvensene av mobbing.

Jeg skriver dette for at vi må oppdra våre barn til at det er aldri greit å mobbe!

For det koster mer enn de tror, mer enn de kan forestille seg.

Hva er viktig i troen min?

Jeg har snakket litt med Kirkelig Ressurssenter mot Vold og Seksuelle Overgrep, og fikk en lekse jeg vil skrive litt om.

Presten spurte;

«Hva er viktig i troen min, og hva holder jeg fast ved i møte med Gud?»

Jeg setter meg ned i et stille rom for å smake på ordene.

Det viktigste er han står der. Uansett hvor mange ganger jeg skammer seg så mye at jeg ber han ikke se på meg. Uansett hvor mange ganger han sier navnet mitt, og jeg snur meg bort.

Han blir stående!

Klart kan det være triggende. Det er ikke lett at han er der når jeg blir fortsatt blir voldtatt, når jeg kutter meg, når jeg kaster opp. Tankene flyr, vil han ha meg nå? Er sårene for åpne og dype til at han orker å bandasjere de? Hadde svaret vært nei hadde nok ikke jeg vært kristen i dag.

Fordi han sitter der nede. Der nede jeg trodde det var for mørkt for han. Helt der nede i mørket jeg ikke trodde han nådde. Han venter bare på at øynene mine skal venne seg til mørket, så jeg ser han.

For han er der.

Han har stått der når grusomme ord ble kastet over meg.
Han har bøyd seg over meg, så slagene ikke ble så harde mot min lille kropp, fordi de slo han først.
Hans naglede hender legges over mine armer før jeg kutter, så sårene ikke blir like dype som i hans hender.
Hans armer som løfter meg opp og bærer meg frem, selv om jeg er så urolig at jeg ikke klarer å være holde meg stille.
Hans øyne som ser det ingen andre orker å se.
Hans ører som lytter til ting jeg nesten ikke klarer å sette ord på.
Hans tårer treffer mine, når han holder rundt meg mens jeg har angstanfall.

Min smerte blir hans smerte, min sår blir hans sår. Det burde vært omvendt, vi burde tatt hans smerte, han døde jo tross alt for vår skyld. Men Jesus, som ser alle verdens mennesker, og setter seg likevel ved min sengekant når jeg gråter.

Når jeg går tilbake fra å løpe til å kravle, står han der og heier.
Når jeg ikke klarer å tro, tror han for meg.
Når jeg ikke klarer å la meg selv elskes av han, fordi ordet; «vi gjør dette fordi vi er glad i deg», ble misbrukt så til de grader, venter han tålmodig.
Når jeg ber han snu seg bort fra meg i skam, står han fast.

For jeg, jeg har en Gud som kan bruke vonde erfaringer til noe godt. Ja, meningsløse ting skjer, men Gud kan gjøre noe meningsløst til noe meningsfylt.
En Gud som aldri svikter.
Jeg har en Gud som er i bunnen av alt, helt lengst nede.
Jeg har en Gud som ligger våken om natta, med sorg i blikket.
Som kommer til utsetning når livet får krampeanfall.

Jeg tror på en Gud som får vondt i ryggen og armene, etter å ha båret meg dag og natt.
Jeg har en Gud som har sett meg hele tiden.
Jeg har en Gud som aldri ønsket at dette skulle skje. Men for at mennesker skal kunne elske, må de få valget til å la være.

Tankene kjennes utenpå meg. Fordi det er så greit å være svak, for Gud er sterk. Gud er der, midt i mitt mørke og venter på at mine øyne skal bli vant til mørket, så jeg ser han. Vitnesbyrdet mitt er ikke ferdig før jeg er gjennom all denne dritten, men jeg kan holde hodet høyt så lenge, helt til jeg er gjennom.

For når jeg ikke klarer å møte øynene til Jesus er det fordi jeg står på skuldrene hans!

Artikkel; Forskjell på Skyld og Skam

Oookey, her kommer en artikkel. Første gang for min del! Jeg skrev dette for mange mange år siden, og har dessverre ikke tatt vare på alle referanser. Men står inne for alt som jeg kunne skrevet det selv.
Sååå. Ja. Her kommer den! There’s a first time for everything! And maybe a last😉

Generelt om skyld.
Skyldfølelse er en følelse alle er kjent med, den kan beskrives som en plaget
samvittighet. Vi føler oss skyldige på grunn av en handling vi beklager. Skyldfølelse
er viktig for å kunne ha moral orden. Folk kan dessverre også føle seg skyldige for
ting de ikke er ansvarlig for, denne skylden kan være ødeleggende. Det å ha dårlig
samvittighet for noe en ikke er ansvarlig for kan være både skadelig, uproduktivt
og destruktivt.

Generelt om skam.
Skam derimot er noe annet. Skamfølelse er et vekselspill mellom oss og
omgivelsene, og kan angripe vår selvforståelse og selvverd. Vi kan skille mellom
en indre skamfølelse hvor vi dømmer oss selv, og en ytre skamfølelse som handler
om å bli vurdert av andre. Skam er noe som spesielt kommer etter incest,
seksuelle overgrep, vold og voldtekt. Man kan føle seg brukt, skitten,
mindreverdig, ubrukelig, små og ekle. Som om det er noe utenpå huden som en
føler alle andre kan se og at en blir dømt.

Forskjellen mellom skyld og skam
Skyld handler om noe vi har gjort. Skam handler om noe vi er.
Selv om skam er en følelse som ligner skyldfølelse, er det viktig å forstå
forskjellene. Skam er ofte mye sterkere og dyptgripende enn skyld.
En forskjell kan være at skam ikke kan føre til en positiv forandring, det det
derimot skyld gjøre. Når man føler skam kan man føle at man ikke kan forandre
det å være feil, når man føler skyld derimot kan man føle at en positiv forandring
kan skje. For eksempel, vi kan føle skam over å være overvektige, og vil derfor
unngå ting som treningsstudio for å ikke føle mer skam. Skylden derimot gjør at
når vi får negative tanker om en ting, kan det inspirere oss til å gjøre noe positivt i fremtiden.

Skam er internalisert og dypt koblet til vår følelse av hvem vi er. Skyldfølelse er
noe som ofte passerer. Får vi kommentarer om er basert på skam kan man syns
det er nøyaktige uttalelser om vår karakter eller mangel på den. Disse
kommentarene er lette å ta personlig, som om det er basert på hvem vi er. Skyld
derimot er noe som ofte forsvinner med tiden, eller etter det som vi føler oss
skyldige for korrigeres.

Som sagt er skam aldri sunt eller nyttig. Skyldfølelse kan derimot både være sunt
og nyttig! Folk kan ofte, i alle beste intensjon, gi kommentarer som en håper vil
inspirere til forandring hos vedkommende. Som nevnt ovenfor, kan skyldbelagte
temaer være er et nyttig svar som hjelper mellommenneskelige relasjoner. Skam
derimot vil ha motsatt effekt. Skambelagt temaer kan fort gå utover selvtillit og
selvverd.

Skam handler samt om å forårsake smerte for en privatperson, mens skyldfølelse
er vanligvis forbundet med ansvarlighet. Skammelige kommentarer er ment for å
såre, for å gjøre at mottakeren føler seg uverdig, annerledes eller mindre verdt
enn den som snakker.

Møte med skammen
Når vi møter indre, samt ytre skamfølelse kan dette være veldig sterkt, og vi kan
kjenne oss verdiløse. Skam forbindes ofte med lavt selvverd. Når vi skammer oss
fokuser vi på oss selv, og når vi ikke snakker om det blir vi ensomme med vår
skam. Vi kan da ende opp med å skamme oss over skammen.

Hva kan vi gjøre med skammen?
Vi kan få tillit og trygghet hvis vi deler skammen med andre. Det er ikke lett å
snakke om skammen. Det kan ta tid å våge å fortelle det til noen, da vi må være
sikre på at mottakeren tåler ordene og vil akseptere oss sånn som vi er. Bak
skamfølelsen finner vi ofte lite tro på egen verdi.

Derfor kan det være lurt å starte med hva vi syntes om oss selv. Men før vi kan
det må vi erkjenne at det er et problem og erkjenne vår skamfølelse. Når vi får
skammen frem i ut i lyset, da mister den sin kraft. Vi tenker alt for fort at det er
skammelig å snakke om skammen. For eksempel å gå i terapi kan være skamfullt
for noen da mange får mer skam av å snakke om det en sliter med. Da skam fort
kan ødelegg en relasjon er det viktig at hjelpernes er varsomme.

Som sagt kan det å påpeke skam skaffe mer skam. Den som skammer seg kan føle
at alle andre ser det på en, og forventer forakt. En skam som er snakket om er
lettere å bære! Likevel tar det tid å bearbeide skammen. Det har ofte en
sammenheng med barndommen, jo mer man ble avvist da, jo lengre tid kan det
ta. Ved feks overgrep, mobbing og vold, og det vil kreve et stort opprydningsarbeid.
Det er ved disse tilfellene disse tilfellene det er ekstra vanskelig å snakke om skyld
og skam. Man kan føle at man mister ansikt ved å snakke om det.

Men skal vi overvinne skammen må vi gjøre noe selv! Hvis vi forblir tause rundt
problemet vil det bare fortsette. Først når vi snakker om følelsene er vi på vei mot
en forandring. Derfor er det viktig å sette ord på følelsene, så detaljert som mulig.
Først når vi beskriver hva som har skjedd får vi et realistisk bilde av situasjonen.
Det å dele det gjør det også mulig for de rundt oss å vinkle det fra deres side, og
ofte er ikke skammen like synlig for dem som vi tror den er! Dette er særdeles
viktig når noen andre har påført oss skam.

Bak vår selvfølelse ligger vårt selvbilde. Etter vi har satt ord på våre følelser kan vi
lete etter tankene som ligger bak. Dette er fordi sterk skamfølelse gjenspeiler våre
tanker. Når vi reflekterer over de tankene som skaper skam, kan vi få nye tanker.
Vanligvis er vi ikke klar over våre egne tanker om skam. De kan ha begynt i
barndomsopplevelser eller hendelser senere i livet som vi har blitt påført eller har
utført. Fordi skam er nært knyttet til selvverd er det viktig å utforske hva vi tenker
om selvbilde, selvfølelse og selvhevdelse. Og de tankene vi har trenger ikke å
bygge .på realiteter.

For å bedre ditt selvverd
Det er også nyttig å få en bedre selvhevdelse. Vi må slutte
å la andre mennesker krenke oss! En måte å bli kvitt det på er humor, det å ha litt
selvironi. For noen kan det hjelpe å si til seg selv: «Alle kan feile» eller «jeg er god
nok som jeg er». Men jeg tror det viktigste er å flytte skammen fra oss selv og
legge den over på den som har krenket oss.

Vi må klare å slutte å la andre krenke oss!

For stor

Når han forteller deg at kroppen din er for stor, ikke ta dette som en utfordring.

Svelg tårene, la saltvannet tvinge oppkastet ned igjen. Når ordene «for stor» lager ekko i magen, hever i strekkmerkene, skulpe over fettet, lukk øynene, tell til ti. Ikke kast opp. Ikke la han knekke deg. Pust. Ignorer stemmer som gjør dette til en utfordring til å kaste opp, oppfordring til å ikke spise på ukesvis inspirasjon til å krympe. Jeg vet hva du tenker. Kropp tung, kropp grusom, kropp vil aldri bli elsket. Vi har vært her før, Fragile. Pust. Dette er ikke første gang du har vært for stor, og vil ikke være den siste. Denne kroppen kjenner «for stor», kjenner hele butikker som ikke har min størrelse, kjenner følelsen av at min vekt er det første folk legger merke til når de ser meg..

Når blir en diett en forstyrrelse? For kvinner som ser ut som meg har jo ikke spiseforstyrrelser – sier de. Ikke sant?

Denne kroppen kjenner skam.

Jeg prøver å tenke at denne skammen ikke skal definere meg. Men samtidig tenker at jeg ikke skal spise den neste uka. Det har alltid vært to stemmer, Fragile! En lysbryter mellom Nemesis og bestevenn, og jeg har en tendens til å kjempe mot meg selv, og ingen stygge ord om kroppen min, selv etter 10 år med grov mobbing, vil noen gang være så stygge som ordene jeg gir meg selv. Jeg skylder ikke på han, fordi jeg hater kroppen min mer enn noen andre kan.

Men når du hører ordene, din kropp er for stor, hør det som for sterk, for mektig. Og du har ikke lengre tid til å overbevise andre om at du er verdig. Pust. Du forteller dine venner at deres skjønnhet ikke vises på utsiden, så si det samme til deg selv. Plukk deg selv opp. Finn en mann som ønsker at du skal ta plass!

Fortell meg igjen at dette ikke er min feil!

Hvis jeg bestemmer meg, akkurat nå, om å slutte å veie verdien min, ville du kalt det å gi opp? Vil du advare meg om helserisikoene? Klarer jeg å drukne ut stemmene som forteller meg at jeg er for feit, for stygg, ikke nok, kan jeg elske denne kroppen nøyaktig som den er?

Mine to stemmer ber meg avslutte dette innlegget på hver siden måte.

– jeg sverger, jeg skal aldri spise igjen.

– jeg sverger, jeg skal bli bedre. Kjære spiseforstyrrelse, du kan ikke få kroppen min, jeg var her først!

Jeg er 31, dette er fortsatt min hemmelighet, og jeg forventer ikke at noen skal tro meg.

Hvem skulle vel ellers elsket meg?

Dette er et innlegg jeg egentlig tenkte å sette passord på, da det er et ekstremt forstyrrende minne her. Hopp gjerne over det som er strøket over. Jeg skriver det for å få det ut, for min del. Men også for å kanskje åpne øynene for at så drøye ting faktisk skjer!

I det siste har det vært noen nye minner som har vært usigelig vonde å bære. Så jeg vil prøve å skrive de ned.

Det første minnet var det del-personligheten Simen som fortalte til psykiater S. Simen er nordlending, noe som gjorde det litt komiske da det var han som tok telefonen når psykiater S ringte forrige mandag. 🤪

Simen pleide å være ANP. ANP er den/de delene i systemet som jobber for å beskytte systemet for å bli avslørt, altså de er eksperter på å imitere meg. Men han trakk seg tilbake for 10ish år siden. Uansett. Han har den egenskapen at han er følelsesløs. Han kan snakke om de verste traumene som om det var hva han handlet på Kiwi i går.

Og det var nettopp slike traumer han snakket om forrige mandag.

Som jeg var nevnt før var det en del satanistisk misbruk, som inkluderte dyr. Det jeg ikke visste, var at det var små deler som måtte utføre seksuelle handlinger på dyr. En 4-5 åring inni meg måtte utføre oralsex på en hund. Og når hun ikke klarte å svelge spermen, tente de på hunden og sa det var hennes feil. Hun måtte se det stakkars dyret brenne i hjel, i full overbevisning om at det var hennes feil.

Det andre minnet kom i går. Døden (3 år) snakket med psykiater S. Hun fikk navnet døden, fordi hun var fremme da kroppen ble kvelt med to hender til kroppen sluttet å puste.

Kvelden i kveld har vært kjempetøff. Heldigvis var N på jobb i boligen jeg bor i. Hun er bare verdens beste. Vi snakket nesten en time. Flere deler kom for å hilse på, det er mange av de som er veldig glade i N.

Vi snakket litt om hva som skjedde etter kroppen sluttet å puste.

For ca et år siden lå jeg på intensiven med masse ledninger koblet til meg etter et selvmordsforsøk. Jeg låste meg inn på badet og hang meg i ledningene. Da sluttet jeg å puste. Men jeg begynte å puste igjen da de fjernet ledningene.

Var det det som skjedde med Døden?

Begynte kroppen å puste når de slapp taket rundt halsen?

Eller brukte de HLR?

Og hvem gjorde det?

N lurte på hvorfor jeg var så opptatt av det.

Jeg svarte at jeg skulle så ønske det var pappa. At det var et snev av kjærlighet der.

N tullet med Stockholmsyndromet. Men det stikker dypere.
Jeg tror det er en forsvarsmekanisme hos barn.
Foreldre, i mitt tilfelle pappa, er liksom de som skal beskytte oss, de som skal være glad i oss, uansett hva.

Uansett om jeg stjeler en tier til godteri.

Uansett om jeg lyver for å komme ut av trøbbel.

Uansett om jeg ikke klarer å ligge stille under gruppevoldtekt.

Mitt håp har alltid vært at innerst inne,
helt innerst inne, er pappa god, og han er glad i meg.

Det er lettere for barn å skylde på seg selv enn overgriper. Jeg mener, han var jo den som skulle elske meg, det kan jo ikke være han det var noe galt med?

Jeg mener, hvem skulle vel ellers elsket meg?

Fordi da elsket vel ingen meg?

Ikke sant?

My Word of Words

This is my world of words, come, take my hand
I’ll show my perfect fantasyland
In my world of words, I can hide away
In my created world, I want to stay

In this place in my mind, is my fake reality
In my place I can make my wounds disappear completely
I want to make-believe that the pain isn’t real
I want to pretend that this isn’t really how I feel

I’m not really scared, I do want to live
I’m not at all broken, I have allot to give..?
I never cry at night, I’m always in control
I don’t spend my life trying to fill a hole
I don’t still see him in the shades
Or try to chase his memory with razorblades
I don’t blame my self for what he kept doing to me anymore
It doesn’t ever keep me vomiting on the bathroom-floor
I’m really quite normal, I’m perfectly sane
I certainly don’t need a knife to deal with my pain

I want to make-believe that this is who I am
And, you know, in my world of words, I really can!
I can pretend I’m happy being me
I can pretend my fears will never be
This world in my mind is a world without shades
A world with no need of fear, pain or razor blades

But my world of words will never be
It’s created only in my mind, you see
This happy girl only exist on paper, only in my mind
In the real world, happiness is harder to find
As I put down my pen, I leave my happy girl
She lies among my words, I have to go face the world

Alt er min feil..

Jeg sitter og forteller om M med noen venner. Om truslene. Om at han i smug tar bilder av de jeg er glad i for å holde kontrollen. Jeg vet hva er han er i stand til å gjøre, jeg vet truslene er kjempealvorlige. Så ja, jeg kommer ut i bilen hans for nye voldtekter når han ber om der. Jeg får ut dit fordi det er en reel sjans han skader familien min. Jeg går dit jeg finner det knuste hjertet mitt, trenger være nære det. Jeg går dit på autopilot fordi jeg ikke fortjener noe bedre. Men Ø spør tre gagner; så du går ut i bilen hans? Bare for å være sikker, du går inn i hans bil?

Jeg har jobbet SÅ hard med å gi skyld til overgriper. Men… Kanskje alt dette er min feil alikevel?

Øyeblikk #1.

Jeg sitter på med HM på vei til kirken. Han er politi. En politimann som jeg stoler på. Jeg har lyst til å spørre på veien ned. Men hvordan forklare? Jeg prøver å smile, prøver å snakke bort smerten. Og jeg klarer det.

Øyeblikk #2.

Jeg sitter ved kirkebenken, mens tårnene presses ned i den tomme sjela mi. Vil Gud ha meg nå? Er sårene for åpne og for dype til at han vil ha noe med de å gjøre? Orker han å bandasjere de? Tåler og tolererer han meg slik jeg er nå?

Jeg som sulter kroppen min, hans tempel? Jeg som kuttet den opp rett før jeg dro til kirken? Jeg har som nylig nesten døde i et selvmordsforsøk? Jeg som ikke makter å gjøre noe med at kroppen blir voldtatt flere ganger i uken?

Jeg ser ned og blunker og blunker, vil ikke vise tårene. Jeg har det vanskelige å tenke på, pluss kontrastene mellojm hva de sier her på Gudsrjenesten og hva livet mitt er. Jeg har hatt voksesmerter med Gud en god stund nå. Ja, jeg vokser i forholdet, men det gjør kjempevondt. Men likevell… Tankene kjennes utenpå meg. Fordi det er så greit å være svak, for Gud er sterk. Gud er der, midt i mitt mørke og venter på at mine øyne skal bli vant til mørket, så jeg ser han. Vitnesbyrdet mitt er ikke ferdig før jeg er gjennom all denne dritten, men jeg kan holde hodet høyt så lenge, helt til jeg er gjennom. For når jeg ikke klarer å møte øynene til Jesus er det fordi jeg står på skuldrene hans!

Men ting er jo utrolig vanskelige, selv med en Gud som står ved min side…

Det jeg ikke har skrevet, eller egentlig innrømmet for noen, er at M er tilbake. Dere som har fulgt meg fra begynnelsen kjenner M. For resten, her kommer et kortfattet tilbakeblikk. I 2010 fikk jeg en melding av en som var et barn i samme pedo-ring (pedo-ring er en ring med flere pedofile og flere ofre). Han er kun fire år eldre enn meg, men var såpass ødelagt at han også begynte å misbruke meg da han var 12 og jeg var 8. Han sendte altså melding i 2010 og sa han trengte å snakke med noen om alt det som skjedde da vi var små. Jeg gikk med på det, og vi tok en kaffe. Han fulgte etter meg hjem, tvang seg inn døra og den første voldtekten skjedde. Dette foregikk ukentlig med ofte flere menn, i mange år. Men så ble det stopp. Jeg var lettet. Livet begynte å bli bitterlitt bedre hvert år. Men så kom del-personligheten Karina inn i bildet. Det siste året har hun tatt over ukentlig og oppsøkt menn på strøket, på gata, på barer, på hotell osv. Hun får sin etterlengtede oppmerksomhet, jeg sitter igjen med voldtekten.

Øyeblikk #3. Hele gudstjenesten satt jeg og mannet meg opp til å snakke med han da han kjørte meg hjem.

Men kom han til å bry seg?

Jeg mener, jeg har blitt voldtatt siden spedbarnsalder. Jeg har blitt solgt som 3 åring, jeg ble gruppevoldtatt og dopet første gang som 4 åring, som hørte pappas ord; det ligger en dopet 4 åring på soverommet, bare forskyn dere. Jeg har blitt torturert, banket opp, blitt utført aborter på i skitne kjellere, bindet fast i ukesvis av gangen uten mat, sett dyr blitt torturert og drept pga noe jeg hadde gjort feil, Gud hatet meg. Jeg burde tåle voldtekter jeg nå, jeg er jo ikke et barn lengre. Ikke sant? Når han truer mine nærmeste på livet, er det vel bedre at jeg holder ut. Holdt på å ta livet av meg i prosessen, men hva så? Er det ikke bedre at en mark lider enn et verdifullt menneske? Jeg er jo ingenting. Jeg er verdiløs.

Likevel vil jeg jo selvfølgelig ut av dette. Men er det trygt?

Øyeblikk #4. Etter møtet sitter jeg og HM i bilen på den korte 10 minutters turen opp til meg. Jeg gjør meg så modig kroppen makter og begynner rolig å fortelle. Om M. Han som er tilbake. Jeg nevner ikke Karina (kommer mer om henne lengre ned), da vi kun har disse 10 minuttene, og jeg ikke har tid til å begynne å forklare alt rundt DID og henne. Så jeg begynner å stotre frem. Dette med M. Vi har kun våre 10 minutter, og han lar meg snakke mesteparten av tiden. Han kommer til slutt med ord om alvorligheten, og at han ønsker jeg skal gå til politiet med dette. At han vil jeg skal snakke med Støttesenter mot Kriminalitteutsatte på telefonen. Jeg blir overveldet, men lar han gi nummeret til Støttesenteret, så de skal ringe meg. Skjelven går jeg ut.

Hvordan skal jeg si at det ikke bare er M? Hvordan skal jeg forklare del-personligheten Karina?

Som lovt vil jeg snakke litt om del-personligheten Karina. Hun kom når jeg var tolv år, rett inn i grove overgrep, tortur, grov vold og grov mobbing. Hun kom fordi det kom en veldig voldelig mann inn, vi kaller han Frode. Han kunne si ting som; hvis du ikke kaster deg ned den trappen der, kommer jeg til å banke deg opp. Han brakk armen min på tre steder en gang. I vinter begynte Karina å utsette meg for nye overgrep. Hun oppsøker folk som gir henne den bekreftelsen hun humrer hetter, både at hun er «flink» og «fin», men også da denne bekreftelsen som sier at Gud kun vil ha henne hvis hun lar seg straffe.

Dette er fra et annet blogginnlegg fra i fjor vinter. Innlegget beskriver hennes samtale med en av terapeutene mine. Det sammenfatter det meste av hennes essens, hvorfor hun gjør det hun gjør, og hvilke mekanismer som starter i henne før hun faktisk går til det ekstreme å ta kontakt med overgriper for å få den etterlengtede bekreftelsen hun kun kjenner på en måte.

Dette er hennes ord…………

Hun forteller om frykten for Gud. Forklarer at hun er det onde barnet, at hvis hun ikke ble straffet, ble hun ikke tilgitt. Og hun ville ikke til helvete! Hun prøver å forsvare mennene med at de var ikke like hardhendte som Frode var, at det sikkert betydde at de brydde seg om henne. At de ikke slo når hun prøvde å komme seg unna eller ropte nei. Og de sa hun var flink som ikke kastet opp spermen. Hun hadde spurt om Gud ville tilgi henne hvis hun gjorde som de sa, og de hadde forsikret henne om at det gjorde han. Det er noe hun alltid har vært veldig opptatt av. At hun var det onde barnet, som var på vei til helvete, fordi Gud hatet henne. Den eneste måten hun kunne bli tilgitt her og få komme til himmelen, var å bli straffet her på jorda. Hun forklarer psykolog M at dette er forutsigbart. Det er mye lettere å forholde seg til de hun vet hva de forventer av henne. At selv om de tvang seg på, var det en viss nærhet der, og er det noe Karina er, så er det sultefôret på nærhet og kjærlighet.

Jeg vet Karina er en del av meg, en fragment del av meg. Men det er veldig viktig for meg at du ikke tror at jeg, som voksne Fragile, ville blitt med tre fremmede menn opp på et hotellrom. Det er viktig for meg å forklare at hun er veldig traumatisert barn som ble skadet i en ung alder. Det var et barn i meg som lette etter den eneste genuine bekreftelsen hun aldri noen gang har fått. Hun som er så sulteforet etter kjærlighet at hun får vrangforestillinger om hva kjærlighet egentlig er og skal være.

Øyeblikk #5

Jeg sitter på legevakta etter å ha sydd rundt 260 sting etter selvskading. Jeg har nettopp åpnet opp om jeg hadde blitt voldtatt den natta. Ordene henger igjen på tungen, og jeg ønsker straks at de hadde stoppet i munnhulen. Legen ble satt ut. Ville jeg gjerne skulle snakke med voldtektsmottaket. Jeg rister på hodet med tårer i øynene. Jeg forklarer at jeg ikke orker undersøkelse, men hun forsikrer meg om at de bare vil snakke. En kvinne kommer inn i rommet. Setter seg ned med sine rutinespørsmål, som tar 15 minutter.. Dette gjør meg enda sikrere på at jeg ikke hadde overlevd timeslange avhør med masse detaljer om voldtektene.

Øyeblikk #6.

Telefonen ringer. Jeg begynner å hyperventilere og tårene presser på. Jeg har utrolig lite lyst til å ta den, men velger å gjøre det. Mellom tunge pust presser jeg frem et «Hallo». Stemmen som svarer er rolig og fattet, alt annet enn hva jeg er. Jeg presser tårene tilbake og prøver å snakke normalt. Det første jeg spør om er min anonymitet. Hun sier den gjelder, så lenge det ikke går på liv og helse. Liv og helse….. Hvem vet hva det er? Selv om jeg har vært redd for livet mitt, både fra han og fra meg selv, hvilken rolle spiller det? Ja, og helse, hva betyr vel det. Hun mente uansett det ville vært et nytt overgrep å ta avgjørelsen om en anmeldese mot min vilje, og det ble heller avtalt om at hun skal ringe igjen om 2 uker.

Denne uken har jeg altså vært på voldtektsmottaket to ganger, hatt fire timer hos behandlere, samt vært i kontakt med Politiets Støttesenter for Voldsutsatte. Vanskelig uke meda andre ord.

Barnet i meg sier; jeg holder meg nær overgripere fordi jeg trenger å være nær de knuste bitene av hjertet mitt, som han rev i fillebiter. Min verdi har alltid vært i de som misbruker. Den eneste positive bekreftelsen jeg fikk var fordi jeg gjorde ting for han, han som var verdt noe. Følelsen av at han er alt jeg er. Når min verdi smuldrer når han ikke ser meg lengre, når han ikke anerkjenner at jeg er noe. Følelsen at jeg ikke har sjans her i livet uten.

– Jeg, 4 år

For noen uker siden hadde jeg også et alvorlig selvmordsforsøk, som nesten tok livet mitt. Det ble blålys for så å hasteopereres .. De rundt meg tok det blodalvorlig, samme med HM, politiet og voldtektsmottaket ang M.

Det er både godt og vondt.

Godt fordi det finnes mennesker som ikke mener jeg fortjener dette. Vondt fordi jeg vet at det er nøyaktig dette jeg fortjener.

I know I don’t deserve

Don’t deserve any more

Than to lie there naked and beaten

On the cold bathroom floor

I know I don’t deserve

Don’t deserve any more love than his

Don’t deserve any care

And his love runs short like this

What I do know I deserve

Is the pain afflicted on me

The rape and beating

Hardly being able to breathe

I know they deserve better

The people that are close to me

And its better for me to suffer

My secret is the key

So as I surrender to my abuser

My last words seem to fit

That all to familiar voice whispers

note to self; It’s because you’re worth it.

Smerten i bloddråpen

Jeg prøver å fange smerten med tankene
Prøver å ta den fra hverandre med ord

Jeg vil gjemme den i smilet mitt
Prøve å jage den bort med latteren

Jeg vil tvinge den tilbake til fortiden
Der den ble født, der den hører hjemme,
der jeg burde klart å legge den fra meg

Kjære julesnisse (dikt)

Jeg hadde den nye rosa kjolen på
med et smil og forventninger, kommer du nå?

Kjære nisse, kan du ta med ei lita jente som meg
Med smerter, frykt og som bare er lei

Ja, det hadde vært kaldt, på Nordpolen der
Men kunne ikke være kaldere enn hjertet mitt blir her

Kan du putte meg nedi sekken din?
Kan du ta bort all smerten min?

Jeg vil vekk fra alle de slemme hendene
Bort fra alle de slemme mennene

Kjære nisse, er du så glad som jeg ser på TV?
Du, som alle barn kan se?

Du ser vel de av oss som har det så vondt
En verden som virker fryktelig ond

Jeg gjør det jeg kan for å være snill
Gjør alt det mine foreldre vil

Jeg hjelper til med lillebror, rydder og hjelper til
Gjør alt jeg kan for å være snill

Men likevel, kjære nisse, var jeg ikke snill nok til å få hjelpen fra deg?
Selv når jeg var stille, bare gikk og gjemte meg?

Kjære nisse, du var vitne til den ugjerning som ble begått
Med blodige truser til en fire år gammel skrått

Var det derfor du ikke ville ta meg med?
På grunn av alt det ekle du måtte se?

Jeg fant ut at det var onkel bak nissemasken i kveld
Du kom ikke, nei sånn var det lell

Men du, kan jeg tro selv om jeg har blitt stor?
Når det både en liten og en stor i denne kroppen bor?

Jeg har ønsker for julen i år
Ikke bare fysiske gaver man får

La oss som har gått gjennom ond slippe falske smil
At det kan være ekte latter uten noe tvil

For jeg vet nå at det er viktigere ting enn pakker under et tre
Venner jeg har valgt kan få meg til å le!

Kjære nisse, selv om onkel var bak masken da
Du gav en fireåring håp, det skal du ha!

Når tro blir misbrukt i overgrep

Dette er et innlegg jeg vil du skal vise høyest forsiktighet med å lese. Jeg har blitt utsatt for visse ting som nesten er for ille til å forestille seg, og noe av det blir beskrevet her. Jeg kommer til å merke det heftigste med rødt, så ikke les dette hvis du ikke er sterk nok i dag. Stay safe ♥

Først vil jeg bare henvise til et Essay i SMISO Oslos blad 1986. Innlegget heter «Da jeg løsrev meg fra mine overgripere, løsrev jeg meg fra alt jeg kjente » Hun ble også kalt det onde barnet, og ble utsatt for bibelvers som «forsvarte» overgrepene. Grunnen til at jeg nevner dette er fordi jeg lenge har hatt lyst til å beskrive stempelet jeg fikk som det onde barnet, men følt meg så alene at jeg ikke har turt. Redd at andre vil være enige med overgriperne. Men pga denne artikkelen står jeg når frem i lyset. Takk, Y.S <3 

Jeg har vokst opp med overgripere der de blandet sekt, religion og satanistisk misbruk inn i hvordan de behandlet meg. 

De brukte religiøse objekter under overgrep. De hadde prestekjortel mens de var naken under. De trykket kors inn i meg. Spesielt pappa brukte bibelen, både i trusler, mening og vers som «støttet» hans makt over meg. 

Pappa spesielt brukte bibelvers som; 

«Du skal hedre din far og din mor»
«Vær lydige mot deres foreldre i alle ting, for det er til behag for Herren!»
«Kvinnen skal underkaste seg mannen»
«Man tukter den man elsker»
«Se her er min egen datter, som er jomfru, og mannens medhsutru. Dem kan jeg sende ut, så dere kan ta dem og gjøre med dem som dere finner for godt»

       Ooooosv…..

Pappa begynte jo, men allerede i tidlig barnehage begynte han solgte meg til noen som fortsatte misbruket når han gav seg. Han hadde fortalt at dette med Gud skremte livskiten ut av meg, og det gjorde det lettere å oppretteholde makt mot meg. Så det fortsatte..

De brukte versene over til å understreke at Gud ville jeg skulle bli misbrukt. At min eneste verdi for både Gud og overgripere, var at jeg skulle gi de nytelse. Fordi jeg var uten verdi, måtte jeg være til nytte for overgriperne, for at Gud skulle tilgi meg. Jeg var nemlig det onde barnet. Frem til jeg var ganske gammel, hadde de hjernevasket meg til å tro at alt ondt i verden, skjedde pga meg. Da mormor døde i barnehagealder, overbeviste pappa meg om at det var fordi jeg hadde kjempet mot en voldtekt uka før. Terrorangrepet i USA i 2001 var også min feil. Det var også flere barn i samme pedofil-ring som jeg ble tvunget til å skade. Selv om jeg i dag ser jeg ble tvunget, så ble følelsen av å være «det onde barnet» forsterket da jeg var liten. 

Hvis du er ny her; litt bakgrunnshistorie. Min pappa utsatte meg for den første voldtekten da jeg var spedbarn. Nei, jeg husker ikke dette. Men jeg har  det siste året fått en del baby-personligheter, som bare ligger og gråter og gråter. Psykiateren min ville vi skulle jobbe aktivt for å flytte minnene fra babyenes bevissthet til min bevissthet. Dette klarte vi etterhvert, og jeg fikk flashbacks fra voldtekter fra et bad som jeg kun har sett bilder av, da dette badet ble pusset opp da jeg var 8-9 måneder gammel. Så det skjedde ganske tidlig, med andre ord :(

Uansett, pappa begynte altså da jeg var baby, og holdt på til jeg begynte på barneskolen. Pedofile har ofte visse aldere de finner attraktive, og da jeg ble 6-7 år ble han ikke tiltrukket lengre. Det hadde vært fantastisk om min overgrephistorie endte der. Men så lenge jeg kan huske har pappa solgt meg til andre pedofile. En av de jeg ble solgt til fortsatte til jeg flyttet hjemmefra da jeg var 18 år.       

Det at han brukte Gud i mot meg på den måten er for meg nesten verre enn overgrepene. Jeg har en Gud jeg i dag ser er en god Gud! En som aldri ønsket at alt dette skulle skje med meg.

Du kan lese mer om mitt forhold til Gud under overgrepene i postene; «Speilbildet«, og «La Meg Fortelle Deg om Min Gud«.

Jeg nevnte satanistisk misbruk. Dette er ekstremt vanskelig, og jeg kommer ikke til å gå inn i mye av det. Det kan hende det er lurt for noen å hoppe over dette avsnittet. Det jeg legger i det, var mye satanistiske ritualer. De skar meg opp og tegnet satanistiske tegn med blodet mitt. De korsfestet katten min, og brant opp nabohunden, og dette var jo, som du kanskje gjettet, fremstilt som at det var min feil. Det var også tortur inne i bildet. De trakk tenner (melketenner heldigvis), trakk negler, holdt hodet mitt under vann, osv. Men det mest traumatiske kommer under.

 I innlegget «De To Som Aldri Ble«, beskriver jeg at jeg ble gravid to ganger etter overgrep, og at overgriperne drepte begge barna mens de lå i magen min. Jeg var 13 og 15 år. Det mest traumatiske var denne hendelsen. Dette har ikke jeg husket. En del-personlighet som heter Sarah, tok den hendelsen. Men i og med at hun er i ferd med å integreres, har jeg fått mye av hennes minner. De stakk ting inn i meg, og trigget kroppet slik at fosteret kom ut. Det verste er da de tvang meg til å spise fosteret. Det var på størrelse med en knyttneve. De knuste alt brusk og hard med en hammer, og gav det til meg. Dette er det jeg mener med satanistisk misbruk. Tårene triller her jeg sitter. Dette har jeg aldri fortalt til noen! Jeg kastet opp, og de tvang meg til å spise det opp igjen, til hele fosteret var nede. 

Alle disse tingene har jo selvfølgelig skadet meg kraftig.

Den verste konsekvensen av dette religiøse misbruket er en veldig utagerende og seksuelt destruktiv del-personlighet som heter Karina

La meg fortelle litt om Karina. Karina er noe som heter age-slider. Det betyr at hun kan bevege seg i alder. Men hun kom når jeg var 12 år. Dette er viktig for historien. For når jeg var 12 år kom den mest voldelige mannen jeg noen gang har møtt inn i pedo-ringen. Vi kan kalle han Frode. Han kunne si; kast deg ned den trappa, ellers så banker jeg deg opp. Han brakk armen min på tre steder etter en runde juling jeg fikk. Jeg kom hjem og sa jeg hadde falt ned en bakke. Ingen hjemme brydde seg nok til å spørre noe mer. Karina ble ekstremt skadet av dette. Skriver mer om det lengre ned. 

Så tilbake til det som skjedde. 

Karina har i lang tid oppsøkt menn som vil kjøpe sex. Hun har som regel ombestemt seg i siste liten, og trukket seg tilbake, dermed latt meg ta over. Og jeg løper. Løper så fort jeg kan. Noen ganger har jeg blitt slått. Jeg mener, jeg forstår det jo på en måte. Disse mennene er glade for å ha funnet noen som vil ha sex med de. Men så plutselig skjer switchet mellom Karina og meg. Jeg skifter kroppsholdning, stemmeleie, ordforråd, ansikts-mimikk, osv, og sier at jeg ikke vil. 

Uansett.

For litt over en måned siden hadde Karina funnet noen menn på strøket. Blitt med tre menn opp på et hotellrom. Prøvd å stikke, men ikke klart det. Opplevde noe av voldtekten, switchet  til Sarah, som igjen switchet til meg. Jeg fikk med meg halve gruppevoldtekten. Ordet grusomt begynner ikke en gang å dekke det. :( :( :( 

Jeg var helt ødelagt resten av uka. Det vanskeligste var at psykolog M var på ferie og psykolog S var sykemeldt. Jeg forlot nesten ikke senga på en uke. Var vel ute av huset 2 ganger. Stengte folk ute. 

Da jeg endelig kom til psykolog M var det Sarah som møtte han på venterommet. Jeg husker det ikke, men tror hun fikk stotret frem hva som hadde skjedd. 

Jeg og psykolog M har lenge snakket om at det hadde vært bra om han kunne snakke med Karina, men hun har nektet. 

Det viktigste var at hun ikke ble presset frem. Forrige gang hun ble presset frem prøvde hun å kaste seg ut av vinduet i 5. etasje.

Men hun kom faktisk frem selv. 

Jenta som snakket med psykolog M den dagen gråt. Jeg har aldri hørt henne gråte før. Hun hater å virke sårbar.

Ordene psykolog M fortalte hun hadde sagt var hjerteskjærende. 

Hun forteller om frykten for Gud. Forklarer at hun er det onde barnet, at hvis hun ikke ble straffet, ble hun ikke tilgitt. Og hun ville ikke til helvete! Hun prøver å forsvare mennene med at de var ikke like hardhendte som Frode var, at det sikkert betydde at de brydde seg om henne. At de ikke slo når hun prøvde å komme seg unna eller ropte nei. Og de sa hun var flink som ikke kastet opp spermen. Hun hadde spurt om Gud ville tilgi henne hvis hun gjorde som de sa, og de hadde forsikret henne om at det gjorde han. Det er noe hun alltid har vært veldig opptatt av. At hun var det onde barnet, som var på vei til helvete, fordi Gud hatet henne. Den eneste måten hun kunne bli tilgitt her og få komme til himmelen, var å bli straffet her på jorda. Hun forklarer psykolog M at dette er forutsigbart. Det er mye lettere å forholde seg til de hun vet hva de forventer av henne. At selv om de tvang seg på, var det en viss nærhet der, og er det noe Karina er, så er det sultefôret på nærhet og kjærlighet.

Jeg vet Karina er en del av meg, en fragment del av meg. Men det er veldig viktig for meg at du ikke tror at jeg, som voksne Fragile, ville blitt med tre fremmede menn opp på et hotellrom. Det er viktig for meg å forklare at hun er veldig traumatisert barn som ble skadet i en ung alder. Det var et barn i meg som lette etter den eneste genuine bekreftelsen hun aldri noen gang har fått.

Det var det jeg orket å skrive i dag. Utfyller kanskje senere. Takk at du leser. ♥

For sent

Har et dikt jeg har jobbet med en stund. Bare for å si det, dette er ikke selvmords trusler fra min side. Jeg føler meg sett og hørt. Dette er for jenta jeg var noen år tilbake, samt at det er for de gode sjelene jeg har hatt i livet mitt, som jeg nå har mistet i selvmord.

Jeg har vært veldig usikker på om jeg skulle gjøre det lengre, har masse å si.
Likevel tror jeg at det er mer kraftfullt i sine få vers. Vil noen (spesielt kanskje fagfolk), ha et lengre dikt der jeg utdyper mer fra pasientens side, så gi beskjed :)

DIKT: The many faces of my eating disorder

If you are already skinny and get an eating disorder, you go to the hospital straight away
But I am still fat and need the diet, they say

Now, I just don’t eat for weeks at a time
But does anyone tell me I have crossed a line?

No, because I was fat when I stared, I’m a success story
Tell me that when I get dizzy and my sight gets blurry

If you are not recovering, you are dying
But the decease keep me lying

“No, I’m not hungry, thanks anyways”
While me body screams; I haven’t eaten in days

My mind and stomach are fighting for the other one to give in
My stomach screams for food, my mind wants me to be thin

It’s only when I’m hungry I feel beautiful
I feel so ugly if my stomach is full

It’s not just a choice to eat, don’t tell me that!
When even one piece of cucumber makes me feel fat

Anorexia gives me purpose, don’t you understand?
She smiles her toothless smile and takes my hand

She is losing her hair, and bones sticking out
She is perfect I want to shout

So I worship the girl with skinny jeans
With nothing but skin and bone it seems

The girl with thigh gaps and collarbone
With hipbones sticking out and a mind made by stone

My worth is measured solely according to the scale
I am heavy, but why do I feel so frail?

Dear eating disorder I hate you
But please, don’t leave me, not you too

And still, dear eating disorder, I love you!
You are the only one who gets me through

Because dear eating disorder, they don´t understand
Please eating disorder, please hold my hand

Dear eating disorder, I love you, let’s make a deal
Because nothing tastes as good as skinny feels

So I keep pressing my fingers down my throat
Trying to ignore the warning the doctors spoke

I say I am sick, the say no, you’re an inspiration
My eating disorder is the new creation

I swear, it’s not by choice
But anorexia has a voice

 

Kjære barnet i meg (Min historie)

Hei alle mine trofaste, gode lesere. Jeg har tenkt en stund på at jeg har hatt lyst til å skrive min historie fra barndom og tenår. Det har kommet mye nye minner siden jeg begynte denne bloggen, derfor syns jeg det var på sin plass å skrive litt mer. 

Jeg har vært frem og tilbake på hvordan jeg ønsket å gjøre dette! Etter innspirasjon fra en medblogger velger jeg å fortelle i form av at jeg skriver brev til meg selv som barn. Dette kan være triggende, så har du en dårlig dag burde du kanskje komme tilbake. Eller ikke lese i det hele tatt, det er opp til deg! Det er viktigere for meg å ta vare på deg som leser, enn å skulle absolutt ha så mange lesere på dette innlegget som mulig. Dette har vært tøft og skrive, og det har tatt tid! Les mer respekt.  💜

REDIGERT!! Etter intens traume-terapi, har det blitt flyttet minner fra baby-del-personligheter sin bevissthet til min bevissthet. Det er kommer minner om voldtekt fra et bad jeg kun har sett på bilder, da det ble pusset opp da jeg var 8-9 måneder. Dette er utrolig overveldende. Jeg har visst dette en stund, og tenkt på at jeg har hatt lyst til å oppdaterte dette innlegget med tankene som har dukket opp. Jeg har derfor oppdatert de første avsnittene i dette innlegget.

Kjære barnet i meg..

Kjære 4 måneder gamle meg. Jeg er så lei meg for at dette er den mest uskyldige tiden du kommer til å oppleve i hele barndommen din. Jeg er så lei meg for gangene du ble brukket i to der på stellebordet. Det gjør meg trist at det monsteret utnyttet deg så tidlig. At din egen far voldtok deg så tidlig skaper et sinne i meg. Og jeg tror det er bra! Jeg skylder ikke på deg lengre, jeg skylder på han! Jeg vil fortelle deg dette ikke var din feil!

Kjær 1 år gamle meg. Han har fortalt om denne alderen flere ganger som da jeg var eldre, og fått minner fra del-personligheter. Jeg husker hvor vondt det er å bli voldtatt som 4åring, og kan ikke forestille meg hvor vondt det er når du er 1 år. Jeg vet du ikke forstår noen ting, men jeg vil fortelle deg at dette ikke er din feil!

Kjære 2 år gamle meg.  Jeg vet du er så redd for at mamma og pappa vil forlate deg, at du sitter i timevis i gangen etter leggetid, for å se på de i stua. At ingenting er trygt. Jeg har blitt fortalt at du kastet din favorittbamse, uten at de visste hvorfor. Jeg tror jeg vet det, fordi den så den ekle hemmeligheten mellom deg og pappa. Jeg vil fortelle deg at dette ikke er din feil!

Kjære 3 år gamle meg. All trygghet du trodde du noen gang hadde forsvinner i løpet av minutter. At en av de to som skulle beskytte deg gjorde noe av det verstenkelige.Jeg vil fortelle deg dette ikke var din feil!

Kjære 4 år gamle meg. Jeg er lei meg for at overgrep nå har blitt en vanlig del av hverdagen din. Jeg vet du allerede nå har blitt utsatt for din første menneskehandel. Jeg vet hvor ekle alle mennene du må dra til er. Jeg vet hvordan de lukter, kjenner og smaker. Lille vennen. Jeg vet du nylig lærte at du kan bli voldtatt av to menn samtidig. Jeg vet du har lært at man kan ikke skrike, fordi da blir man kvalt til man besvimer, sånn er det bare. Jeg vil fortelle deg dette ikke var din feil!

Kjære 5 år gamle meg. Jeg vet de doper deg, at du har lært hvordan du skal du skal ha sex i en alt for tidlig alder. Du har allerede lært hvordan du skal ligge for at voldtekten skal være så smertefri som mulig. Du har lært hvordan du må gjennomføre de overgrepene slik at det blir så få slag som mulig. At du an vaske deg i evigheter uten å bli kvitt gamle kroppslukter fra huden din. At du er redd for at noen ser hvor skitten du er. Jeg vil fortelle deg at dette ikke er din feil!

Kjære 6 år gamle meg. Jeg er så lei meg for all mobbingen du må gå gjennom. Jeg er lei meg for at du gråter hele tiden, og ingen at ingen tørre å spørre hvorfor. Jeg vet du er redd fordi du føler det eskalerer, og du aner ikke hvor det kommer til å slutte. Jeg vil fortelle deg dette ikke var din feil!

Kjære 7 år gamle meg. Jeg vet pappa sluttet å voldta, da han ikke finner deg attraktiv lenger. Jeg vet du trodde det var over, men at Slangen, en nabo som pappa solgte deg til fortsetter. Og at han har mange med seg. Jeg vet de torturerer deg med å trekke tenner, negler og med elektrisitet. Jeg er så lei meg for at du aldri kan føle deg trygg. Jeg vil fortelle det at dette ikke var din feil!

Kjære 8 år gamle meg. Jeg er lei meg for at du sitter i dusjen og kutter deg med mammas barberblad. Jeg skulle ønske du aldri opplevde hvor befriende den fysiske smerten er. Smerten for dyp til at ord kan romme, for sterk til at ord kan uttrykke. Jeg er lei meg for å si at dette kommer du til å slite med i flere tiår. Du kommer til å høre at selvskadingen er for å få oppmerksomhet, for å manipulere, selv om du trodde du var den eneste i verden som gjorde det. Jeg vet at, når denne mannen, den eneste som var glad i deg, må jo ha godhet i seg. Jeg vet det er lettere å skylde på deg selv enn å skylde på han, du tenker at det må ha vært du som dro det onde frem i han, at dette å da være din skyld. Ingen som er glad i deg ville vel gjort dette hvis ikke det var din skyld? Men jeg vil fortelle deg at det ikke var din feil!

Kjære 9 år gamle meg. Ja, jeg vet det, jenta mi. Jeg vet du har gjemt selvmordsbrevene under senga. Jeg vet at du har begynt å kaste opp maten fordi pappa’n din og de på skolen kaller deg feit. Det gjør meg sint, for når jeg ser på deg på bilder ser jeg at du ikke var feit i det hele tatt! Dette var ikke din byrde å bære! Jeg vet at du kjøper undertøy i smug, da mamma ikke kan se de blodige trusene. Og jeg vil fortelle deg dette ikke var din feil.

Kjære 10 år gamle meg. Jeg vet hvorfor du prøvde å begå selvmord. Og jeg må beklage når jeg sier at dette er ikke din første gang. Jeg vet smerten ble for vond til å holde ut. Men jeg vil fortelle deg at dette ikke er din feil!

Kjære 11 år gamle meg. Jeg vet hvor vanskelig det er med miksede følelser ovenfor slangen. Du hater hvordan han skader deg, men han er likevel den eneste som sier han er glad i deg. Den eneste som ser deg. Og av alle barna i pedoringen er du hans favoritt. Du hater at du liker å vær jenta hans, han var den eneste som kalte deg det.. Jeg vil fortelle deg at dette var en normal følelse, da ingen andre viste deg kjærlighet. Og jeg vil fortelle deg at dette ikke var din feil!

Kjære 12 år gamle meg. Jeg vet mobbingen er ille. Jeg vet de kaller deg stygg, verdiløs, feit, dum og er deg begå selvmord. Som om du ikke hørte det nok av det hjemme! Jeg er så lei meg for at på ungdomsskolen blir alt mye verre. Men jeg vil fortelle deg at det ikke var deg det var noe galt med!

Kjære 13 år gamle meg. Jeg vet om babyen du hadde i magen. Jeg vet hvordan overgriperne dine tok livet av den. Jeg kjenner følelsen du hadde da du gledet deg til å bli mamma! Jeg vet at du føler det var din feil at de drepte babyen fordi du ikke sa  ifra. Jeg er lei meg for at dette ikke er første gangen de monsterne dreper dreper et lite barn som kom fra overgrep. Kjære, kjære 13 år gamle meg. Jeg vil fortelle deg at dette ikke var din feil!

Kjære 14 år gamle meg. Jeg må bare fortelle deg hvor stolt jeg er av deg! Du overlever mye mer enn det et menneske burde trenger å stå i. DU er fantastisk! Og jeg vil fortelle deg at du er sterk!

Kjære 15 år gamle meg. Jeg er så lei meg for hvordan de rundt deg tråkker ned selvfølelsen din. At du blir kalt så stygg at du ikke får lov til å spise med de andre i klassen, da de sier de mister matlysten av deg. Jeg er så lei meg for alle de stygge tingene du blir kalt! Jeg ser også at dette er året du ble gravid igjen, men at overgriperne igjen drepte den lille mens den var i magen din. Jeg vil fortelle deg dette ikke var din feil!

Kjære 17 år gamle meg. Jeg vet du har begynt å få en tro på Gud. Men jeg vet også hvor vanskelig det er! Hvordan det at Gud ser alt er fryktelig utrygt og kvalmt. At du lurer på om Gud hater deg, da du aldri har fått ha et trygt øyeblikk, og at han lot deg bli født uten verdi.  Men jeg vil fortelle deg om Hans endeløse kjærlighet til deg!

Kjære 19 år gamle meg. Jeg vet du tror at du endelig er fri! Du har flyttet hjemmefra, og tror alt er trygt. Jeg er så lei meg for at misbruket starter igjen om et år.

Kjære 20 år gamle jeg. Jeg er så lei meg at dette begynte å skje igjen. Du trodde du var fri! Men det var langt fra sannheten. Du vil igjen oppleve årevis med overgrep. Jeg vil fortelle deg dette ikke var din feil!

Kjære nåværende jeg. Jeg vet at 21 av dine 28 år har vært full av overgrep, vold og incest. Jeg kjenner all smerten din. Men jeg vet også hvor utrolig sterk du er som har kommet deg gjennom det! Hva vil jeg skrive til deg i fremtiden? Jeg vil skrive om at det blir bedre! Du kommer til å bli glad for at du ikke tok livet ditt! Alle gode mennesker og fantastiske øyeblikk du har opplevd, de er der nettopp fordi du var så sterk at du kom deg gjennom!  Og tenk hvor mange du kan hjelpe! Jeg vil fortelle deg at jeg er stolt av deg!

Dikt

Hei alle mine kjære lesere. Lenge siden sist nå! Jeg håper på å få postet litt mer fremover. Starter med et dikt jeg skrev en tid tilbake.

I know you know it all
But still let me explain
There’s a reason why I’ve been hiding
Because I’ve been living in shame

I’m sorry i don’t look that good
That my heart is torn
But still I hope you understand
I’ve been alone since I was born

You’ll see I have my gards up
I’m suspicious all the time
But you see, I have lost so much
Of the things that should have been mine

Do you see the child that faces
Ridicule and hurtful words?
Being told they’re useless and not worth anything
Is all I’ve ever heard

I guess we may never understand
Why we go through so much pain,
All we can be sure of Lord,
Is your love remains the same

I ask all the time,
through tears the questions ‘Why’
And where was God in the middle of my life?
Did He ever hear my cry?

I’m sure it must have hurt you, Lord,
To see your child in pain
And to see them still dealing with
Others inflicted sins in vain

 

I try to believe you love me
But I do have a plea
Jesus, just please remember
He also said he loved me

 

Godt nytt årღ

Hei alle mine fine lesere ღ

Håper dere der ute har fått en god jul. Vet at jula er sår for mange av dere :(

Jeg vil også ønske nettopp du som leser dette et godt nytt år. Håper du får sommerfugler i magen, og ikke steiner. At du ser frem til 2016!

For meg er tankene rundt det nye året veldig delt!

De seksuelle overgrepene fra M har begynt igjen, jeg har ærlig talt bare lyst til å legge meg ned å gi opp.

Nyttårsaften de siste årene har vært vanskelige. Enda et år som har gått, uten at jeg har følt jeg har kommet noen vei med skole, jobb, mål, osv. Livet har liksom ikke hatt retning!

Men i år! Jej! ;) Jeg har begynt på skole:D
Jeg kommer ikke til å skrive noe særlig retning på skolegangen, av frykt for at noen kommer til å kjenne meg igjen. Men det er høyskolenivå:)

Jeg har ikke sånn kjempemasse å si akkurat nå.

Jeg har jobbet med et større innlegg som egentlig skulle komme i jula, men jeg har ikke klart å gjøre den ferdig. Så den får komme litt senere:)

Men takk for at jeg har fått delt 2015 med dere! Takk at dere tåler meg og min deprimerte, spiseforstyrrede, angspregede, suicidale hverdag! Takk for dere jeg kjenner IRL som jeg har fått delt gråt og latterkuler med! Er så glad i dere.

OG takk til dere 10 000 som har vært innom det siste året! Ser deg nok, selv du som ikke legger igjen kommentarer;) Takk at dere som mine lesere står med meg i alt.

Så takk:)

Klemmer Fragile

Speilbildet

Hei til alle mine fantastiske lesere.

Som dere har lest har mine siste innlegg, inkludert dette, handlet om min tro.
Jeg ser at jeg har mistet mange lesere på grunn av dette.

Jeg vil bare takke DEG fordi du fortsatt er her:) Jeg ser jeg har mellom 60-100 lesere hver dag, og i går ble faktisk bloggen vist over 300 ganger:)
Så selv om jeg har mistet en del, setter jeg så stor pris på dere som faktisk er her.

Jeg kommer ikke til å slutte å skrive om troen min, da dette er noe som er ekstremt viktig for meg. Men jeg savner feedbacken deres! Det har vært lite kommentarer på de siste innleggene. Jeg forstår at mange av mine lesere som ikke er kristne og derfor ikke har så mye de tenker de har å tilføye. Likevel ønsker jeg å høre deres tanker, følelser, tvil og tro. Så ikke vær redd for å kommentere:)

Under bønn for noen uker siden fikk jeg et bilde jeg valgte å skrive en tekst om.
Bildet var at jeg stod og skrek sinte ord i hat mot speilbildet mitt. Plutselig dukker Jesus opp i speilbildet, mellom meg og hun i speilbildet.

Teksten handler om hvordan jeg skylder på meg selv for overgrep, min følelse av verdiløshet, og selvhatet. Jeg må innrømme at har en litt rosenrød slutt. Jeg har ikke kommet dit helt enda, men det er et mål:)

Så her er den:)

Jesus i speilet.

«Jeg hater deg!» Skriker jeg til speilbildet. Du, speilbildet mitt, ser på meg med et tomt blikk.

«Jeg vet det», svarer du spakt før du ser ned.

«Jeg hater alt ved deg», fortsetter jeg da du møter blikket mitt. «Jeg hater at du er så stygg, at du er et spekkberg. Jeg hater at du er så klønete, så dum, teit og klein.»

Tårene renner ikke bare hos meg nå, men hos deg også.

«Jeg hater at du aldri klarer å gjøre noenting riktig, at du alltid fucker opp alt. Jeg hater at all skyld du har i det vonde som har skjedd oss. Hadde du bare vært flinkere, snillere, bedre og bare litt verdifull hadde de aldri behandlet oss sånn! De hadde ikke slått og voldtatt hvis du bare hadde vært anderledes! Alt er din feil!» Skriket jeg gjennom hulkene.

«Når var det min feil?» Spør du med et knekk i stemmen.

«Alltid, hele livet! Hvertfall når vi var små og du lot alle de grusomme mennene komme inn i livet vårt og vist de at de kan gjøre hva de vil med deg fordi du er verdiløs!»

(Bildene er fra google og redigert av meg)

Jeg ser ned og tørker tårene. Men når jeg ser i speilbildet igjen, står det en person mellom oss to. Jeg gransker Han nøye, før lufta går ut av meg et øyeblikk.

«Jesus?» Spør jeg med vaklende stemme.

«Hei jenta mi» svarer Han med et smil.

Du titter så vidt frem bak Han.

«Hva gjør du her?» Spør jeg Ham.

«Du trenger et nytt bilde av deg selv,» svarer Han med en fast stemme.

Jeg ser ned i skam.

«Men skjønner du ikke at det er nettopp dette jeg ikke ønsker at du ser», sier jeg med lav stemme. «Kan du ikke please se bort?»

«Nei», svarer Han bestemt. «Dette skal vi stå i sammen!«

Plutselig tar Han tak i deg, mitt speilbilde, og setter deg foran seg.

«Du sier at alt er hennes feil?» Spør han.

«Selvfølelig,» hveser jeg sint. 

Plutselig dukket det opp en liten jente bak dere. Hun sitter livredd med knærne under haka. Kan ikke vært mer enn 3 år. Den fine rosa nattkjolen er raknet, og trusa ligger blodig på gulvet. Hun ristet, både i gråt og frykt.

«Kjenner du henne igjen?», spør Jesus meg.

Men gjennom tårene gjør jeg ikke det, og ristet på hodet.

«Dette er deg, en av gangene monsteret voldtok deg. Se hvor redd du er, selv om voldteKtene hadde foregått i årevis. Kan du se meg i øynene og fortelle meg at det var hennes feil?»

Jeg sperrer opp øynene og stirrer på henne.

 

Plutselig er hun bittelitt eldre, ikke mer enn et år. Monsteret drar henne etter håret mot en fremmeds hus. Han dytter henne inn døra til en mann i underbuksa. Han gir fra seg en flaske sprit og en tohundrelapp til monsteret og monsteret kaster den lille jenta inn i armene til ekle mannen. Jeg må se vekk, orker ikke se hva den grisen gjør med henne.

«Er dette noe som har skjedd på grunn av henne?» Spør Jesus med en sterkere stemme.

 
Hendelse etter hendelse følger. Hver stikker dypt i meg, dypere for hver gang.Den livredde 8 åring som blir bunnet fast i en kjeller i ukesvis av gangen. Den sårede 9 åringen som tror hun får sitt første bursdagsselskap, men en kjeller full av pedofile venter. Den mobbede 12 åringen som ikke får spise mat med de andre i klassen, fordi de sier de mister matlysten av å se på hvor stygg hun er. Den ødelagte 12-13 åringen som opplever at livet i magen hennes blir drept av overgripere.

 
«Kan du virkelig si at alt dette var denne jenta sin feil?» Spør Jesus meg. Jeg ser ned og klarer ikke svare. 
«Hva hater du mest ved henne, si det til henne» sier Jesus rolig.

Blikket mitt fylles med sinne.

«At du er uelskelig!» svarer jeg.

«Men hvordan skal noen elske deg når du hater deg selv?» Spør du med tårer i øynene. «Hvordan skal du føle deg godtatt av andre når aldri føler deg god nok for deg selv? Du kommer aldri til å ta innover deg positive ting fra andre, hvis du er blindet av ditt eget selvhat! Hatet gjør at du ikke klarer å ta kjærlighet til deg!»

 

Jeg tar opp en stein og knuser deg. Alt jeg ser er en brun vegg, mens du ligger på gulvet, i tusen biter.

«Er det lettere å se på henne nå», spør Jesus.

«Ja,» svarer jeg tomt. «Nå er hun like knust som meg»

Jeg segner om, utslitt. Jesus setter seg rolig ned og legger en hånd på skulderen min.

«Hva nå?» Spør Han meg.

Jeg tar opp en stor glassbit og speiler meg i det. Jeg ser meg selv først, men så blir Jesu ansikt tydeligere og tydeligere. Han fisker frem en limtube fra lomma og gir den til meg.

«Hva er vitsen, jeg kommer aldri til å se ut som den samme,» hvisker jeg motløst.

«Nei, det er sant,» sier Jesus mens han møter blikket mitt. «Du kommer alltid til å ha arr. Men du og jeg skal bygge deg opp slik at du kan se deg selv på en ny måte!»

Han tar opp glassbiten som passer min og gir den til meg. Sakte begynner vi sammen og sette bitene sammen. Men jeg skjærer meg stadig på bitene. Blodet drypper fra fingrene og blander seg med tårene som har truffet glassbitene.

«Hvorfor gjør det så vondt?» spør jeg Jesus.

«Det gjør vondt fordi du må sette deg sammen anderledes denne gangen,» svarer Han. «Ikke som den lille jenta som gjemmer seg i klesskapet, men som en kvinne som kan gjemme seg hos sin Gud. En som ikke skader seg selv, men finner nok i mine naglede hender. Ikke en som bebreider seg selv, men som vet at Guds nåde er nok. Ikke en som stadig prøver å gjøre seg fortjent til Hans kjærlighet, hun kan bli klar over at alt allerede er gjort klart. Til en kvinne som ikke er feit, men formfull. Et hjerte som ikke er ødelagt, bare vridd av vonde hender. Ikke en stygg jente, men en som er vakker i Herren. En som er nok, en som er likt, og ikke minst elsket!«
Jesus tar hånda mi og sier;»Du vet de sårene du har, nederst i hjertet, der du trodde jeg aldri kom ned til? Jeg står der nede og venter på deg, venter på at øynene dine skal bli vant til mørket, så du ser at jeg er der»

Da vi endelig er ferdig, tar Han hånden min og hjelper meg opp. Vi setter speilet mot veggen, så jeg ser meg selv. Men denne gangen ser jeg en sterk jente, med verdi, som blir elsket.

«Jeg vil alltid være her, Gud ser alltid på deg gjennom meg. Men nå vil jeg du skal prøve å se deg i speilet uten at jeg trenger å stå i mellom deg og speilbildet ditt,» sier Jesus. «Jeg er stolt av deg,» sier Han med et smil.

Jeg ser i øyene Hans at Han mener der. I det han forsvinner, tenker jeg at jeg er klarere enn noen gang for fikse dette selv, å se meg i speilet gjennom Hans øyne.

Kvinnen som ble tatt i hor.

For mange år siden skrev jeg en monolog, som jeg har fremført noen ganger. Dette er skrevet fra en av mine favorittfortellinger i Bibelen. Jeg nevnte historien i blogginnlegget under. Det handler om en rekke skriftlærde som ønsker å sette Jesus fast, så de tar med en kvinne som ble tatt i hor, som, i følge moseloven, skulle steines. I Bibelen ser vi mye av følelsene til de i folkemengden, og Jesu visdom. Men vi ser ikke så mye av kvinnens historie. Det er hennes historie jeg, med egne ord, ønsker å dele med dere <3 

Ikke alle kan navngi livsforvandlende øyeblikk. Finne sekunder som forandrer en. Det kan jeg. Livet mitt kan deles inn i to deler; før og etter Kristus. Fra fangenskap til frihet, fra mørke til lys. Livet mitt før jeg møtte denne mannen var preget av skygger og en evig tørste etter kjærlighet. Jeg var både foraktet og begjært. Jeg var den alle så stygt på og snakket stygt om, men som mennene kom til på nattestid. Jeg var den skitne skjøgen men ble likevel brukt til deres tilfredsstillelse. Jeg hatet det. Men likevel var det den lille delen av meg som hver gang lette etter et lite tegn av kjærlighet hos noen av mennene. Lette etter den følelsen av å være god nok for noen, selv om det kanskje bare var for et øyeblikk.

Dagen de tok meg har risset seg fast i minnet mitt. De fant meg med en av landsbyens gifte menn, og helvete brøt løs. De dro meg ut av huset etter håret. Spyttet på meg, bannet og hånte meg. De dyttet meg foran seg i folkemengden, jeg falt men de rev meg opp igjen. Jeg visste hva som skulle skje. De skulle drepe meg. Akkurat da føltes det likeså greit. Som om jeg ikke har tenkt tanken å ende dette livet selv. Men samtidig kjente jeg sinne blusse opp i meg.. Hvem er de til å dømme meg? Disse mennene ser meg kanskje som et objekt, men de anerkjenner ihvertfall at jeg er her. Dette er min måte å jakte etter en mulighet til å endelig føle meg elsket, endelig være god nok for noen. Hvordan kan de dømme meg? Et spark i siden rev meg ut av tankene mine, og jeg måtte kravle meg opp med blodsmak i munnen.  Folkemengden ble større og større. Blikkene var harde som stein, og ordene såret mer enn fysisk smerte noen gang kunne gjort. Vi nærmet oss tempelet da jeg plutselig hørte noen nevnte navnet Jesus. Hjertet mitt sank ned i magen min. Nasaréeren, han som de kalte Guds sønn. Jeg hadde for lengst gjort fred med at jeg ikke ville ha noe å gjøre med Gud, av den enkle grunnen at han helt sikkert ikke ville ha noe å gjøre med meg. Han må forakte meg mer enn det menneskene gjør, han som ser alt jeg har gjort. Gud må hate meg, og nå skal de sende meg til han? De tårevåte kinnene fikk elver nå, og jeg tryglet de enda høyere om å la meg gå. Dette orket jeg ikke. Men de bare hevet stemme sine for å drukne meg ut. Da vi kom inn i tempelet kastet de meg ned foran han. De tok opp steiner og gjorde seg klare til å ta livet mitt. En av våre kirkeledere hevet stemmen.

«Jesus, denne kvinnen er tatt på fersk gjerning i ekteskaps brudd! Moseloven forteller oss at vi skal steine slike kvinner.» Han smilte hånlig før han fortsatte.  «Hva syns du vi skal gjøre med henne?»
Ordene buldret over hodet mitt, og jeg kjente kaoset bre seg i meg. Jeg så ned på sandalene til nasaréeren, denne mannen som skulle bestemme min skjebne. Plutselig satt han seg på huk og møtte blikket mitt. Jeg skvatt til, og ventet fordømmelsen og hardheten jeg hadde sett i de andre blikkene. Men i stedet så jeg milde øyne, fulle av kjærlighet. Han kan ikke være Guds sønn, tenkte jeg med en gang. Hadde han visst hva jeg hadde gjort ville han aldri sett slik på meg.
Men så begynte han å skrive i sanden. Forferdet så jeg han skrive noen av tingene jeg har gjort, tankene jeg har tenkt. Han visste. Men etter at ordene var skrevet så vi sammen på vinden som kom å blåste hvert sandkorn vekk. Alt han hadde skrevet var borte.
De rundt oss begynte å bli utålmodige og krevde et svar.
Jesus reiste seg opp og så på dem.
«Den av dere som aldri har syndet kan få kaste den første steinen!»  Sa han.
Så satt han seg ned og så på meg igjen. Og da snakker jeg ikke om alle blikkene jeg har fått før, fordømmelse eller krav. Han  så meg. . det har aldri noen gjort før! I blikket hans så jeg kjærligheten jeg lette etter og bekreftelsen på at jeg var verdt noe. Han så så intenst, som om han lette etter noe i øynene mine. Så smilte han og begynte å skrive i sanden igjen, på samme sted som han hadde skrevet i stad. Men denne gangen skrev han mine håp og drømmer, alle tingene som kan gjøre mitt liv verdt å leve igjen. En etter en forsvant alle rundt oss.  Jeg så ned og tårene mine traff bakken. Men denne gangen var det av takknemlighet og undring. Jesus tok meg i hånden og reiste meg opp.
«Hvor er alle sammen,» spurte han. «Har ingen fordømt deg?»
«Nei, mester;» sa jeg, og møtte blikket hans gjennom tårene.
«Heller ikke jeg fordømmer deg,» sa han med en mild stemme. «Gå bort og synd ikke mer fra nå av.»

I once was lost but now I’m found
I once was lost, but now I’m found
so far away, but I’m home now
I once was lost but now I’m found
I once was blind but now I see
I once was blind but now I see
I dont know how, but when He touched me
I once was blind but now i see
(Jeg pleide å synge disse strofene på slutten av monologen. Det er tatt fra en sang av Casting Crowns, som heter; And Now My Lifesong Sings)

Historien står forresten i Johannesevangeliet, kapittel 8, vers 1-11 :)

La meg fortelle deg om min Gud

Edit 20.4.2020; Jeg har hatt ting som hører hjemme her som jeg før enten ikke har husket, eller som var for tøffe å sette ord på. Jeg har skrevet et innlegg om hvordan tro ble misbrukt i overgrep, som jeg har redigert inn her

Jeg går til en gateprest som gav meg en lekse. Han ville jeg skulle forklare Gud til noen som aldri har hørt om Han før. Her er resultatet! :) Det ble fryktelig langt, men jeg håper du vil lese:)

Det er lagt opp slik at hver overskrift sier; «La meg fortelle deg om min Gud».
Likevel er overskriftene forskjellige, da jeg legger vekt på ett og ett ord. For de som synes dette blir for mye å lese, tenkte jeg at jeg skulle skrive litt om hva hver overskrift handler om, så kan du lese det som interesserer deg:)

LA meg fortelle deg om min Gud: Denne er ganske kort. Skriver litt om postmodernismen som sier at; min sannhet trenger ikke være din sannhet, og at tro kan gjøres noe personlig der man kan velge å vrake litt hva i en religion man ønsker å tro på.
La MEG fortelle deg om min Gud: Her skriver jeg litt om hva jeg mener er menneskets innebygde hull som kun kan fylles med noe gudommelig.
La meg FORTELLE deg om min GudHer har jeg rett og slett skrevet om hva Bibelen sier om menneskelighetens historie med Gud er. Dette er veldig basic, oppgaven var som sagt fortelle om Gud til noen som aldri har hørt om Han
La meg fortelle DEG om min Gud:  Her skriver jeg litt om hvordan Jesus ser på deg.
La meg fortelle deg OM min Gud:Det er denne og den neste overskriften jeg anbefaler dere å få med med dere.  Fordi det er her det begynner det å bli personlig. Jeg skriver om hvordan det var for meg å høre om Gud for første gang, og hvor voldsomt det kræsjet med min virkelighet som incestutsatt. Jeg skriver om hvor vanskelig det har vært for meg å se på Gud som en far, når min pappa har vært så vond mot meg.
La meg fortelle deg om MIN Gud: Her sentrer jeg rundt hvordan min Gud har «tillatt» alt det vonde som har skjedd meg. Jeg skriver mye om det ondes problem (hvordan kan Gud være god og allmektig i en vond verden). Jeg skriver også litt om hvilke bibelvers vi kan bruke for å vise hva Bibelen forteller oss om smerte.
La meg fortelle deg om min GUD:  Her skrive jeg om hvor stor min Gud er. Jeg tar også for meg «svaralternativene» ang om Jesus er den Han sa at Han var. 1.Han var en løgner. 2. Han var gal. 3. Han var Guds sønn.

Mitt håp er at du leser alt, men blir dette for langt, håper jeg i hvertfall at du får med deg «OM min Gud», «om MIN Gud»

Enjoy:)

LA meg fortelle deg om min Gud

Mange mener tro er noe fullstendig privat. Det ligger i den postmoderne tiden vi lever i at noe som er sant for meg ikke trenger å være sant for deg. At Gud tilpasses oss, hvordan vi vil se på Han. Men vi er skapt i Guds bilde, ikke omvendt.

Et vanlig utsagn er at alle religioner fører til Gud. Men å si at alle religioner er like, er nedverdigende – både for religionen, «gudene» og de religiøse.  Som om alle satt på en restaurant, noen bestiller fisk, noen kjøtt, andre vegetarmat, men når maten kommer på bordet får alle samme maten. Det er ikke slik min Gud ønsker å ha det.

Igrunnen tror jeg at religion aldri var Guds hensikt.

Religion says do, Jesus says done. Religion says slave, Jesus says son, Religion puts you in shackles but Jesus sets you free.  Religion makes you blind, but Jesus lets you see.

Er du åpen?

For det er noe jeg ønsker å dele med deg.

 

La MEG fortelle deg om min Gud

Det er en sang av Plumb som heter God-shaped hole. Tiffany spør oss om ikke noe mangler? Hun  mener at det er et Guds-formet hull i hver og en av oss, at vi alle ar et hull som kun Gud kan fylle.

Dette tror jeg kommer frem i mye av menneskets historie. Mennesket har alltid lett etter noe å tro på. Stammer langt inni jungelen, som aldri har blitt introdusert for Bibelen eller Koranen, har ofte også guder, for å forklare godt og ondt i verden. Visste du at 90% av verdensbefolkningen tror at det finnes en Gud/guder?

Jeg hørte en fin definisjon en gang om forskjellen på religion og kristendom.

Religion er menneskets lengsel etter en gud. Kristendom er Guds lengsel etter mennesker.

Mange mener at man må ha en utrolig tro for å tro på en skaper. Jeg mener det er like stort sprang å tro at den vanvittig komplekse menneskekroppen, økosystemet, dyrelivet, verdensrommet osv., kom ved en tilfeldighet. Noe som kom av seg selv. For meg er det lettere å tro at noen stod bak.

La meg FORTELLE  deg om min Gud

Jeg tror på en bok som heter Bibelen. Bibelen er delt opp i to deler, Det Gamle Testamentet(GT) og Det Nye Testamentet (NT). Vendepunktet kommer da Jesus blir født, dette er det som skiller GT og NT. Jeg skal komme tilbake til hvem Jesus er. Bibelen forteller om de kristnes Gud. Hvem er Han, spør du? La meg referere fra et av evangeliene skrevet om Jesus. Det ble sannsynligvis skrevet av en av disiplene hans, men det som er sikkert er at det er et øyevitne til da Jesus levde.

I Johannes sitt første kapittel står dette;

«I begynnelsen var Ordet(ordet er Jesus), og Ordet var hos Gud. Alt ble til ved Han, og uten Han ble ingenting til av det som ble til. I Han var liv, og livet var menneskets lys. Lyset skinner i mørket, men mørket forstod det ikke. Dette var det sanne lyset, som gir lys til hvert menneske i verden.»

Jeg tror på en Gud som var før begynnelsen av jorden. En som har så mye kjærlighet at Han ønsket noen å dele den med. Han skapte først himmelen og jorden, så lyset. Han skapte hav og land, gress, planter og trær. Han skapte stjernene, dyr, fugler og fisker. Til slutt kom det jeg tror Han gledet seg mest til. Han ville skape mennesket. Han ville ha noen å elske, som kunne elske Han tilbake. Og Hans kjærlighet er ubetinget. Han visste om deg og meg lenge før vi ble født, Han skapte oss i mors liv, og Han elsker oss av hele sitt hjerte. Gud skapte menneskene for å få og gi kjærlighet. Men å gi og motta kjærlighet er et valg. Han ville ikke ha noen roboter som elsket fordi de var programmert til det. Men når menneskene fikk dette valget fikk de også en valgmulighet. En mulighet til å svikte Gud. Og det gjorde de. Da kom synden inn i verden. Gud kunne blitt sint. Han kunne sagt screw you, dere har valgt å forråde meg, jeg gidder ikke bruke mer tid på dere. Men vi ser videre i gamle testamentet at Han fortsetter å strekke seg etter menneskene. Vi følger Hans utvalgte folk, jødene, gjennom oppturer og nedturer. Vi ser at de stadig glemmer Hans tegn og under. Et eksempel  er da Gud befrir dem fra slaveriet i Egypt, og de er i ørkenen i 40 år. Gud viser seg for dem som en skysøyle på dagen for å vise de vei, og en ildsøyle på natten for å lyse for dem. Han gir dem mat hver dag. Likevel begynner jødene  blant annet å  tilbe andre guder. Men Gud gav ikke opp.

Gud er hellig. Han tåler ikke synd, med andre ord, Han kan ikke tåle oss. I det gamle testamentet (GT) var det mange lover og regler for å passe på at Gud kunne ha noe med oss å gjøre i det hele tatt. Noe av det de måtte gjøre var å ofre for å ta bort synden som skilte oss fra Han.  Ofte ofret de lam. Men Gud hadde en plan for at vi kunne bli renset en gang for alle. Han sendte sin sønn, som av flere ble kalt «Guds lam». Det er her Det Nye Testamentet starter. Guds sønn sitt navn var Jesus. Det finnes over 300 profetier om Jesus i GT. Disse handler om alt fra hvem som fødte han og hva hans skulle gjøre –  til hvordan han døde. Jødene hadde da, på grunn av GT, mange forventninger til Han som skulle komme. De var under romerne på Jesu tid, og jødene forventet at han det var profetert om, skulle komme og bli en politisk konge. Men Jesus ble født inn i fattigdom, han ble født i et fjøs. Det var ikke rom for Han i den verden Han kom for å frelse.  I stedet for å bli denne kongen, vokser han opp som sønn til en snekker, før Han står frem som 30 åring, begynner å gjøre tegn og under og sier etterhvert at Han er Guds sønn. Før dette hadde det ikke stått frem noen profeter eller skjedd noen store tegn fra Gud sin side på noen hundre år!  Forholdet jødene hadde med Gud var ofring, og bønn i tempelet.  Møtestedet der de kunne møte han, var «det aller helligste», bak et  spesielt forheng. Dette rommet var stengt-  kun en gang i året gikk øverstepresten inn med et offer for å gjøre opp for menneskets synd (3 mosebok 16:34). Gud sendte Jesus, fordi Han ønsket å være nær menneskene igjen. For å kunne gjøre dette, måtte Gud hamle opp med synden en gang for alle. Jesus måtte dø for å betale for vår synd, slik at vi kunne møte Gud igjen. Vi trenger ikke lengre dyreblod, Jesu blod er nok. Jesus ble torturert, forlatt av vennene sine, korsfestet og døde. I det sekundet Jesus døde revnet det utrolig tykke forhenget til det aller helligste. Dette var et tegn på at vi aldri mer trenger å være adskilt fra Gud. I Matteus 18:20 står det at der hvor to eller tre er samlet i Hans navn, er Han midt iblant dem.   Dette viser at Gud kan komme nær oss på en helt annet måte enn før Kristus. Det at Jesus stod opp igjen gjorde at Han vant over døden og djevelen, og vi får seier i Han. Han satte oss fri!

Hadde det stoppet der hadde dette bare vært en mindre kul religion. Men Jesus stod opp igjen fra de døde! Dette er ikke et eventyr med snipp, snapp, snute. Det slutter heller ikke som nederlag, selv om det var det disiplene trodde. Han møtte dem igjen. Han lot dem ta i sårene etter korfestelsen, og han spiste mat for å vise at Han var menneske.

La meg fortelle DEG om min Gud

Jeg vet ikke hvem du er, hvilket forhold du har til Gud. Men jeg vil du skal vite at min Gud elsket deg først, som elsket deg før du noen gang tenkte på Han. Vi har en Gud som elsker på tross av, ikke på grunn av. Det er ingenting i hele verden som kan gjøre at Gud elsker deg mindre. Det er heller ingenting som kan gjøre at Han elsker deg mer. Kjærligheten er fullkommen. Nå kan du tenke at dette er veldig rosenrødt. At kristne er svake, som bare trenger en som elsker oss. Men kjærligheten er alt annet enn rosenrød. Jeg har en Gud som tenkte på deg mens han ble slått og spyttet på. Som kjente deg på innsiden da han ble naglet på et kors. Som døde, fordi det var den eneste måten Han kunne komme i kontakt med deg på. Og Han hadde gått gjennom alt dette tusen ganger til, hvis det gjorde at du ville snu deg til Han. Jeg har en Gud som roper navnet mitt hver dag, selv når jeg snur meg bort. Og Han roper ditt navn også.

Som jeg skrev vil vårt postmoderne samfunn fortelle oss at din tro er hva du vil ha den til. Du kan tro på Gud – eller Jesus – eller ingen av dem – det er det din tro som avgjør.

Men blir Gud mindre virkelig om du velger å ikke tro på ham?  Forsvinner Gud, Himmel og helvete ved at vi ikke tror på de?

La meg fortelle deg OM min Gud

Da jeg begynte på barnearbeidet i menigheten nære meg, var det to ting jeg  grublet mye over. For det første hørte vi ofte at Gud var hos oss og så oss hele tiden. Dette er betryggende for mange barn. For meg var dette et mareritt. Tanken på at Gud hadde sett alle overgrepene var så vanskelig. Dette var det jeg skammet meg mest over i hele verden, og dette stod Han og så på? Og ikke minst, hemmelighetene jeg hadde blitt truet på livet, både mitt og de jeg var glad i, disse hemmelighetene risikerte nå å komme frem!

Det andre var hvor mye det rusket i meg når de brukte ordet «far» på Gud. Hvis Gud var som pappa ville jeg ikke noe med han å gjøre.

Når pappa aldri har vært trygg, kan Gud Faderen være trygg?  I Salomos ordspråk 29:25 står det at menneskefrykt fører inn i feller, men den som stoler på Herren skal være trygg. Dette er et vers som kan virke langt unna, i hvert fall for meg. Men det står flere steder i Bibelen, at den som holder seg til Gud og Hans ord skal være trygg, i blant annet Salme 32:7 står det at Han er vårt gjemmested. Men hva betyr dette for oss? Fordi vi vet at vonde ting skjer med gode mennesker hele tiden. Det at man er kristen, gjør ikke at livet automatisk blir rosenrødt og trygt. Kristne opplever forferdelige ting, akkurat som alle andre. Men, jeg vil komme tilbake til en historie i Bibelen, den da Jesus stilnet stormen. Han startet ferden med å si; «La oss dra over til andre siden». Gud sier at vi ikke skal være redde. For selv om livet er fult av utfordringer, lidelse og død, er Han den som står fast.  Han var ombord, også i stormen.

«Frykt ikke, for jeg er med deg. Se deg ikke rådvill omkring, for jeg er din Gud. Jeg styrker deg, ja, jeg hjelper deg. Jeg holder deg oppe med min rettferds høyre hånd.» (Jesaja 41:10)

En annen utfordring jeg har hatt med å se på Gud som far, er dette med krav. I kampen om å være god nok for pappa, har dette smittet over på mitt Gudsbilde. Jeg føler at skal Gud kunne elske meg må jeg gjøre ting, fikse dem og gjøre dem godt nok. Dette har resultert i at jeg for eksempel føler jeg må være kjempeaktiv i menigheten, må lede lovsang, må be flotte bønner, må skjære frukt og bære stoler til gudstjenesten. Jeg har blitt oppdratt til at kjærlighet er noe som må fortjenes. At det kreves ting av meg for at noen skal kunne elske meg. Dette har vært en vegg mellom meg og Gud. Jeg har slitt veldig med å tenke at noen kan være glad i meg uten at jeg må gjøre meg fortjent til det, spesielt med Gud. Så når jeg tenker på Gud som far, blir hele Gud skygget av en kravstor far som aldri er fornøyd.

Jeg merker også på den kritiske delen av pappa. Setningene;  «Det er aldri noen som vil ha deg når du er slik.» «Ingen vil noen gang ønske deg sånn som du er.» «Det er aldri noen som kommer til å ville gifte seg med deg, du som er så stygg.» «Ingen kommer til å godta deg når du er så feit», osv, var setninger jeg hørte nesten hver dag. Tanken på at Gud vil ha meg er vanskelig. Du har hørt meg snakke opp og ned om Guds kjærlighet til deg i dette innlegget. Men når det kommer til om jeg klarer å kjenne på denne kjærligheten;  det er verre.  Jeg ønsker å tro at Han elsker meg ubetinget. Men jeg har så mange arr i hjertet etter svik. Hvor mye vondere det er å bli sveket når man har latt seg selv bli glad i en person. Det er så fælt å møte noen lukkede når man endelig har klart å åpne seg. Dette er noe alle kjenner seg igjen i, avvisning er for mange en av de verste følelsene som finnes. Min pappa har alltid vært slik. Jeg vet ikke hva som er verst, at han hadde for høye forventninger, eller at han ikke hadde noen forventninger i det hele tatt. Uansett, jeg har aldri vært god nok for pappa. Jeg vet at Bibelen sier at jeg er god nok for Gud, men å tro det, det er noe annet.

Pappa brukte også bibelvers som
«Du skal hedre din far og din mor»
«Vær lydige mot deres foreldre i alle ting, for det er til behag for Herren!»
«Kvinnen skal underkaste seg mannen»
«Man tukter den man elsker»
«Se her er min egen datter, som er jomfru, og mannens medhsutru. Dem kan jeg sende ut, så dere kan ta dem og gjøre med dem som dere finner for godt»

De brukte versene over til å understreke at Gud ville jeg skulle bli misbrukt. At min eneste verdi for både Gud og overgripere, var at jeg skulle gi de nytelse. Fordi jeg var uten verdi, måtte jeg være til nytte for overgriperne, for at Gud skulle tilgi meg. Jeg var nemlig det onde barnet. Frem til jeg var ganske gammel, hadde de hjernevasket meg til å tro at alt ondt i verden, skjedde pga meg. Da mormor døde i barnehagealder, overbeviste pappa meg om at det var fordi jeg hadde kjempet mot en voldtekt uka før. Terrorangrepet i USA i 2001 var også min feil. Det var også flere barn i samme pedofil-ring som jeg ble tvunget til å skade. Selv om jeg i dag ser jeg ble tvunget, så ble følelsen av å være «det onde barnet» forsterket da jeg var liten

Dette har ikke vært lett, fordi jeg også her har fått et forvridd bilde av Gud. Før jeg ble kjent med Gud selv, tenkte jeg at Gud måtte jo stå inne for det pappa gjorde, det stod jo i Bibelen. Pappa viste meg aldri versene der det stod at Gud hatet vold (Salme 7:5), at det kun skal komme oppbyggende ord ut av munnen vår(Efeserne 4:29), at all bitterhet og vrede skal være langt fra oss, fordi vi skal være gode med hverandre (Efeserne 4:31-32), at man aldri skal røre en familiemedlem for å vise henne fram naken(3. mosebok 18:6), eller der det står at for den som fører en av de troende små til fall, ville det vært bedre å bli druknet (Matteus 18:6).. 

Jeg nevnte satanistisk misbruk. Dette er ekstremt vanskelig, og jeg kommer ikke til å gå inn i mye av det. Det kan hende det er lurt for noen å hoppe over dette avsnittet. Det jeg legger i det, var mye satanistiske ritualer. De skar meg opp og tegnet satanistiske tegn med blodet mitt. De korsfestet katten min, og brant opp nabohunden, og dette var jo, som du kanskje gjettet, fremstilt som at det var min feil. Det var også tortur inne i bildet. De trakk tenner (melketenner heldigvis), trakk negler, holdt hodet mitt under vann, osv. De trang meg også til å spise et foster (ble gjort gravid under overgrep) de fremprovosere abort, og tvang meg til å spise fosteret.

De overbeviste meg altså om at hvis jeg ikke skulle komme til helvete, måtte jeg tilfredstille dem. Jeg var nemlig født uten verdi, Gud hatet meg. Ble jeg ikke straffet, ble jeg ikke tilgitt.

Men dette er ikke bibelversene som holder meg kristen. Bibelversene som holder meg kristen snakker om Hans enorme kjærlighet til meg, at Han lengtet sånn etter meg at Han døde for at jeg skulle få komme nær Han.

Med en gang Gud kalte seg Far i Bibelen må Han ha visst at dette ville skape problemer for noen av oss. Ganske mange av oss faktisk. Jeg har en jordisk far som gav meg fysiske og psykiske arr. Men jeg har en guddommelig Far som har arr av meg i hendene sine (Jesaja 49:16)

La meg fortelle deg om MIN Gud.

Dette er delen som blir komplisert. Jeg har skrevet om min tro før, du kan lese om det HER.

Jeg kan se på det på en måte.

Som at jeg har en Gud som tillot min far å utsatte meg for voldtekt da jeg bare var 5 måneder..
Jeg har en Gud som gjorde at de eneste voksne jeg hadde for å hjelpe meg og elske meg, misbrukte meg og neglisjerte meg.
En Gud som lot meg bli utsatt for menneskehandel som 5 åring.
Jeg har en Gud som tolererte at jeg ble introdusert for en pedofil-ring som 6 åring.
Som gjorde at jeg ble kalt stygg og verdiløs hver dag.
Som så på at jeg ble kastet ut av klasserommet hvert friminutt i flere år, fordi de andre elevene sa jeg var så stygg at de mistet matlysten av meg.
En Gud som lot meg bli misbrukt i 21 år til sammen.

Som skapte 3 liv i magen min, alle barn av overgripere, alle barn som ble tatt eller som jeg mistet.

Men.

Jeg tror ikke det er slik.

For jeg, jeg har en Gud som kan bruke vonde erfaringer til noe godt. Ja, meningsløse ting skjer, men Gud kan gjøre noe meningsløst til noe meningsfylt.
Jeg har en Gud som er i bunnen av alt, lengst nede.
En Gud som aldri svikter.
Jeg har en Gud som ligger våken om natta, med sorg i blikket.
Som kommer til utsetning når livet får krampeanfall.
Jeg tror på en Gud som får vondt i ryggen og armene, etter å ha båret meg dag og natt.
Jeg har en Gud som har sett meg hele tiden.
Jeg har en Gud som aldri ønsket at dette skulle skje. Men for at mennesker skal kunne elske, må de få valget til å la være.

Så ja, det finnes mennesker som utnytter dette. De som hater i stedet for å elske, som tar i stedet for å gi, som bryter tillit i stedet for å skape den, som utnytter i stedet for å passe på. Jeg har vært uheldig og møtt på mange slike mennesker i løpet av livet mitt. Jeg skrev at jeg kunne se på det som at jeg har en Gud som lot meg bli misbrukt, som tillot alt dette å skje meg. Jeg tror ikke dette.  Skriver mer om det lengre ned.

Jeg vet ikke hvorfor dette skjedde. Jeg vet ikke hvorfor jeg ble født i min familie, i mitt nabolag. Men jeg vet ta Gud aldri ville at dette skulle skje. Mange tror det, men jeg tror at dette er en konsekvens av synden. Som jeg har skrevet før, må kjærlighet være et valg hvis den er virkelig. Ja, for at vi i det hele tatt skal være mennesker og ikke dyr, må vi ha dette valget.  Dette gjør at mennesker kan velge den bort, og dette har aldri Gud ønsket.

Jesus var veldig glad i å fortelle lignelser og i Johannes, kapittel 15, leser vi om vintreet. Jesus forklarer at vi er alle grener på et tre. Treet er Jesus,  grenene kan ikke leve uten næring og må sitte fast på treet. Men Jesus forklarer at grenene trenger  å beskjæres om de skal bære frukt.  Dette er en smertefull prosess.  Men jeg tror den er nødvendig!  Slik tror jeg det kan være vondt når Gud jobber med oss.  Men tenk om det på den måten kan komme gode ting fra livet mitt!

Gud har ser også ting vi ikke ser. Et eksempel er at foreldre vet at barnet må få vaksine gjennom sprøyter. Barnet forstår ikke hvorfor de må gjennom en smertefull opplevelse, men foreldrene vet at dette er til barnets beste.

Jeg har en Gud som har opplevd dyp smerte. En av Jesus sine beste venner bannet 3 ganger på at han ikke kjente Jesus. En annen venn gav Han opp til myndighetene som skulle drepe han, for 30 sølvpenger. Jesus ble torturert og drept.

Jesus døde før forventet da Han hang på korset. Men det virker ikke som om det var den fysiske lidelsen som drepte Han. Fredrik Wisløff skriver;

«Den egentlige dødsårsak ved en korsfestelse var blodtapet. Det kunne ofte ta meget lang tid innen forbryteren døde.
Men Jesus døde ikke av blodtapet. Det viser denne lille tildragelsen oss: Da soldaten stakk ham i siden, rant vann og blod ut. Det viser at Jesu hjerte hadde bristet.
I ett dødt legeme størkner blodet. Men når hjertet brister, renner blodet ned i hjertesekken, og her skiller de røde blodlegemer seg ut. Sverd (CR: spyd-) spissen nådde akkurat inn til hjerteposen og derfor rant blod og vann ut.
Hvilket blikk vi får inn i Jesu smerte. Så grufull hans kval må ha vært, både den legemlige – og ennå mer den sjelelige – at hans hjerte ikke holdt ut lenger. Det brast! Det brast av lidelse. Det brast av å se all synden. Det brast av kjærlighet. (…)»

Jesus døde av et knust hjerte

Før Han dør roper han ut; min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?  Jeg hørte noe veldig fint om det en gang:  Når Gud så bort fra Jesus, så Han på oss.. 💘 Jesus har opplevd mye smerte, det gjør det lettere for meg å relatere meg til Han.

Når det gjelder det ondes problem,  er det også viktig at vi ser på løsning, ikke bare forklaring. La oss si at du er først på et ulykkessted, og du kaster deg over den skadede. Hvis du da sier; «Jeg tror jeg vet hva som skjedde! Du gikk over veien uten å se deg for, og traileren kom i stor fart. Jeg tror det er derfor du har brukket ryggen og blør i alle retninger. Det er forklaringen, skjønner du det?!?»

Dette trenger jo ikke den skadede å høre. Hvis du begynner med masse forklaringer, hjelper ikke det noen ting. Han trenger hjelp.

Slik er det med spørsmålet om det ondes problem. Det de trenger, de som har det vondt, er ikke en masse forklaringer på hvorfor ting er som de er.  De trenger løsninger. Vi ser opp på Gud og spør:  «Bryr du deg ikke om alle denne ondskapen?»  Men det er jo det samme Gud kan spørre oss tilbake! Hver dag lages det nok mat for å mette hele verden. Hver dag er mennesker fæle med hverandre. Vi kan be Gud gripe inn, men hva ber vi egentlig om? At en usynlig kraft skal stoppe oss hver gang vi er i ferd med å si eller gjøre noe sårende? Hva slags mennesker blir vi da?

Guds løsning var å sende sin egen sønn for å redde oss.

Jeg nevnte historien om da Jesus ba disiplene om å sette over til andre siden av sjøen.  Den står i Markus, kapittel 4. De kommer ut på vannet, og Jesus legger seg til å sove. Så kommer det en storm, og disiplene er sikre på at de kommer til å gå under. De vekker da Jesus og spør:  «Vi går under, bryr du deg ikke?» Jesus reiser seg, truer stormen, og det blir blikk stille. Jesus spør dem om de ikke har noen tro.

Det er to poeng jeg vil dra frem i denne historien. Det åpenbare poenget er jo at Jesus har mulighet til å stille stormen i livene våre. Det andre er at jeg alltid har tenkt at Jesus har vært litt streng som spør disiplene om de ikke har noen tro. Men, legg merke til begynnelsen:  Jesus sier «La oss sette over til den andre siden».  Jesus har allerede lovt at de skal komme over til andre siden. Slik tror jeg det er i livene våre også. Jesus har sagt til meg; «Fragile, vi skal komme oss gjennom dette livet her sammen.» Det er et løfte jeg vil stole på.

I går lå jeg og hulket til Gud. Spørsmålene, frustrasjonen og tvilen raste. Men jeg valgte en bønn;

Jeg vil prise deg gjennom denne stormen, og jeg vil løfte mine hender! Nettopp fordi du er den du er, uansett hvor jeg befinner meg. Hver tåre jeg har grått ligger i dine hender. Selv om hjertet mitt er revet i fillebiter, vil jeg prise deg i denne stormen.

Og jeg tror at på tross av maskara i hele trynet, snørr, hyperventilering og blod, blir jeg aldri vakrere for Gud enn når jeg ber slike bønner.

Så, konklusjonen:

Gud er ansvarlig for å gi menneskene frihet til å velge. Men Han er ikke ansvarlig for hva mennesker gjør med den friheten.

La meg fortelle deg om min GUD

En Gud som er så stor at Han ikke trenger meg, men som vil ha meg allikevel.

En Gud som sier:  Ikke på grunn av hva du har gjort, men på grunn av hvem Jeg er. Ikke på grunn av hvem du er, men på grunn av hva Jeg har gjort!

En Gud som ikke bare ser de vellykkede, men også de utenfor. Bibelen er full av eksempler på hvordan Jesus tar kontakt med folk som blir sett ned på i samfunnet på den tiden; kvinner, samaritaner, tollere, syndere, prostituerte, gjetere, syke, spedalske osv.

En Gud som døde for at jeg skal bli satt fri.

Nå blir du kanskje forvirret, jeg sa jo at det var Jesus som døde, ikke Gud.

La meg fortelle deg om noe om Gud. Han er en treenig Gud. Ett forsøk på forklaring er at Gud er sola, Jesus er lyset og Den Hellige Ånd er varmen. Syns du den er for simpel, så tygg litt på denne:

H₂O er en kjemisk forbindelse.  Nettopp, EN kjemisk forbindelse.  Er vi enige? Fint :)

Den har likevel 3 forskjellige former, is, vann og damp. Dette kan være et bilde på at Gud, Jesus og Den Hellige Ånd er ett, men har ulike utrykk.

Jesus sier flere ganger at Han er Gud. Hva tenker vi om dette? De aller fleste historikere er enige om Han, Han var en mann som levde for 2000 år siden.

Han sa han var Guds sønn – dette gir oss tre muligheter.

1. Han sa Han var Guds sønn, men visste Han ikke var det = Han var en løgner.
2. Han trodde Han var Guds sønn, men var det jo ikke = Han var gal.
3. Han var den Han sa Han var = Han var – og er – Guds sønn.

C.S Lewis(forfatter av en del kristne bøker, men også Narnia-bøkene) sier dette:  «Mange ser på Han som en god lærer, en flott moralsk mann. Likevel kunne han ikke vært dette hvis han var gal eller løy. Han er ingen god moralsk lærer hvis han påstår å være Gud uten å være det!»

La oss ta for oss disse 3 mulighetene.

1. Jesus var en løgner.

Den viktigste kilden til kunnskap om Jesus finner vi i de fire evangeliene i Bibelen. Forfatterne av disse skriftene hadde direkte kjennskap til Jesus og hans liv. Dessuten levde fortsatt mange andre øyenvitner som dermed kunne ha avkreftet det som evangeliene fortalte dersom det ikke stemte med virkeligheten. Det er altså gode grunner for å stole på at evangeliene gir et troverdig bilde av Jesus, både som menneske og som Guds sønn.  Jesus sine beste venner, disiplene, gir oss også et spesielt holdepunkt:  De fulgte Jesus tett i 3 år. Alle, bortsett fra Johannes og Judas, led martyrdøden. Ville de dødd hvis de ikke trodde på Jesus?

2. Jesus var gal.

Her tenker jeg på en av mine favoritthistorier i Bibelen, kvinnen som var tatt i ekteskapsbrudd (Joh 8, 2-11) Det var mange høyt utdannede jøder som ikke trodde på Jesus. De ville gjerne sette Han fast, vise mennesker rundt dem at Jesus ikke var den Han sa Han var. Jesus satt i tempelet og underviste da det kom en folkemengde med en kvinne i midten. De dyttet henne foran seg frem for Jesus. De forteller at denne kvinnen vært utro mot mannen sin. I Moseloven står det at slike kvinner skal steines til døde. Men Jesus sier noe så vakkert til folkemengden som står der med steiner i hendene, klare til å drepe;

«Den som aldri har syndet (gjort noe galt), kan kaste den første steinen». Ingen kunne kaste steinen og kvinnen fikk berget livet. Jesus spør henne om hvem som nå dømmer henne? Da hun svarer «ingen», forteller Jesus henne; «Heller ikke jeg dømmer deg.»

Her har vi et eksempel på at Jesus blir satt i en vanskelig situasjon. De skriftlærde prøver å finne noe de kan ta ham på. Men selv i denne krevende situasjonen beholder Jesus roen, og gir dem et godt svar, med en dyp mening. Jesu liv og det han underviste om, hadde en klar sammenheng. Han levde selv slik som han oppfordret andre til å leve. Han sa også mye klokt som har blitt brukt i to tusen  år og Han har blitt fulgt av millioner av mennesker.

Jesus viste også enorm medlidenhet.  Alt dette hadde vært vanskelig hvis han var mentalt forstyrret. Det er ikke sannsynlig at Jesus var en gal mann.

3. Jesus var den Han sa han var.

Så da sitter vi igjen med ett svar. At Jesus var – og er – verdens frelser og Guds sønn.

Det er mange som spør hvorfor Jesus ikke viser seg mer.  Kanskje det er et bevis for at Han ikke finnes. Men jeg spør deg:  Når en blind ikke kan se, betyr det at det ikke finnes form og farger? Og når en lam ikke kan føle, betyr det at det ikke finnes varmt og kaldt? Det at vi ikke har sanser til å avsløre Gud, tror jeg ikke betyr at Han ikke finnes.

Gjør du?

(Kilder; google, Bibelen.no, Møtepunkt PodCast, og en god dose egne erfaringer)

Kjære julenissen..

Kjære Julenissen…

Om du finnes, ikke vet jeg.

Jeg husker 4 årige meg som satt og ventet på deg. Jeg hadde på meg den rosa kjolen jeg elsket, de nye brillene og en hårbøyle med glitter på. Jeg ventet på deg. Jeg skulle så gjerne ønske at du kunne ta meg med. Putte meg i sekken og ta meg med til nordpolen. Ja, det hadde vært kaldt, men alt var bedre enn her. Jeg ville heller ha fysisk kulde enn kulden i hjertet mitt Jeg ville bort, vekk fra ondskapen. Vekk fra de slemme hendene. For du har snille hender, har du ikke?

Men julenisse, er du like glad som jeg så på TV?
Du som har sett alle barn?
For jeg var vel ikke den eneste 4 åringen som har det vondt?
Jeg ble lei meg når jeg tenkte på at barn hadde det slik som meg,
blir du også det?

Jeg ville så gjerne at du skulle hjelpe meg. Jeg gjorde alt jeg klarte for å være snill. Jeg skjønte ikke hva jeg hadde gjort galt. Jeg lå stille når han tok på meg, bet i meg skrikene da han voldtok. Jeg prøvd alt jeg kunne å høre på mamma og pappa, spiste alltid opp maten min og ryddet rommet. Jeg prøvde å være snill med lillebror, låne bort lekene mine i barnehagen og hjelpe til med husarbeid.

Den 4 år gamle jenta ble nemlig voksen alt for fort. Fikk jobber som å tilfredstrille de seksuelle lystene til far og ta vare på en deprimert mor.
Jeg hadde alltid klær, mat og leker. Vi dro på ferier og familiebesøk.
Men familien bar en hemmelighet.

Den 4 årige meg følte seg så alene.
Hvordan kunne jeg stole på noen voksne i det hele tatt?
Ingen sa de var glade i meg, den eneste gangen jeg ble tatt opp på fanget var når vi hadde gjester eller det var et kamera der.

Jeg holdt fast ved at mamma ikke visste hva pappa gjorde.
Nå vet jeg at hun må ha visst.
Det synes når en 5 måneder gammel baby blir utsatt for orale overgrep.
Jeg husker til å med at jeg revnet første gang pappa voldtok meg, rett før min 4 års bursdag.
Visste du, julenissen?
Var det derfor du ikke tok meg med, du så alt det ekle som skjedde?
Var ingen hemmeligheter skjult for deg?
Stod det på listen din, at Fragile hadde ekle hemmeligheter med far, derfor fortjente hun ikke et godt liv?

Jeg ventet og ventet på deg. Men jeg så at det var onkel bak maska den julaften. Jeg forsto ikke hvorfor du ikke kom. Forsto ikke hva jeg hadde gjort som var så galt at selv du, han som tar vare på alle barn, ikke brydde seg om meg.

Jeg er voksen nå.
Jeg er ikke helt sikker på når jeg sluttet å håpe, men jeg forsto vel omsider at det kun var masker, at de som var bak ikke alltid var snille.

Men om du faktisk finnes, er det lov å tro på nissen når en er stor? Stor og liten i samme kropp, alt for stor og alt for liten på samme tid.

Men om du fantes vet jeg hva jeg skulle ønsket meg.
Jeg vil ønske meg gode juleopplevelser.
At julaften ikke blir preget av masker og falske smil.
At det kunne komme noen ekte smil innimellom der.
Jeg ønsker meg et bedre liv.
Du skjønner nisse, nå er det to av de gamle overgriperne som fortsatt forgriper seg på meg. Jeg ønsker meg å kunne vokse opp på nytt, uten voldt og overgrep.
En barndom med folk som var glade i meg, med snille hender. Der jeg ikke ble kalt stygg og verdiløs hver dag, der jeg ikke ble slått og voldtatt.
Voksne som ikke mente seksuelle ting når de skulle «vise kjærlighet».
Jeg ønsker meg en hverdag uten åpne sår, uten minner som dreper og angst som kveler.

Men jeg vet nå at dette er noe jeg må jobbe med selv, jeg kan ikke legge alt ansvar og håp over på deg.

Men du skal vite at det er flere ting som har blitt bedre nå som jeg er stor.

Jeg vet nå at menneskene rundt juletreet er viktigere enn gave under treet.
Jeg vet nå hvordan jeg velger venner. Jeg har gode venner rundt meg som liker meg tross det jeg har vært gjennom, mennesker som liker meg som meg, ikke bare masken jeg viser de.
Jeg har fantastiske hjelpere rundt meg, både behandlere og boligen.

Men julenisse, jeg skulle fortsatt ha litt av din magi.
Litt av dine glede, av din omsorg.

Så dette er mitt juleønske i år.

Kjære nisse, selv om du skuffet, fylte du også en 4 åring med håp.
Takk for det.

Vil ønske alle mine lesere en god jul <3

(Ideen om brev til julenissen ble inspirert av A.L)

Enda et barn som aldri ble

Jeg løper så fort jeg bare kan. Alt jeg har, inn i mørket, ut fra septemberluften og inn i varmen i T-bane tunellen. Jeg hørte fortvilte rop etter meg,  noen hadde sett meg løpe inn, skjønte hva jeg skulle.
Skjønte at jeg løp for å dø.
Men jeg fortsatte å løpe.

Prøver å ikke tenke på hva jeg løper for.

Jeg hadde nemlig blitt gravid. Igjen. Etter pågående overgrep kom det en liten i magen. Jeg husker levende da jeg satt sjelvende med den tredje positive graviditetstesten. Tårene rant, de gjorde meg bare tommere og tommere for alt.

Med blodsmak i munnen løper og jeg og husker alt blodet kvelden før. Det hadde startet med intense smerter i magen og ryggen. Det kom enorme menger mørkt blod, og jeg skjønte at jeg var i ferd med å miste babyen.
Den nydelige lille. Den som ikke hadde gjort noe galt, uskyldig og redd.
Jeg hadde sviktet babyen. Ja, jeg hadde hørt tusen ganger at det ikke var min feil, men babyen var ønsket. Ønsket av meg.
Mange ville sagt at det var et foster, ikke en baby.
Men jeg har det verdisynet av forsteret får verdi fra unnfangelse.

Dere som har fulgt meg har lest dette innlegget( handler om mine to graviditer i tenårene som overgriperne tok livet av mens de var i magen min),

Pga M og hans venner ble jeg gravid på nytt i august. 

Det er disse tankene som følger meg inn i den lange T-bane tunellen denne kvelden i september 2014.Jeg legger meg ned i mørket i det jeg hører en T bane nærme seg. Tårene sprenger på da jeg hører at han bremser og stopper under 3 meter fra hodet mitt. I ren frustrasjon reiser jeg meg og begynner å skrike til sjårføren. Hvofor kunne han ikke bare ha drept meg?

Lyset kommer på i hele tunellen og jeg møter blikket hans. Jeg ser frykten Jeg ser noe sinne. Men mest av alt ser jeg en intense medfølelsen.
Jeg  slår blikket ned i bakken før jeg løper lengre inn i tunellen.

Etter en liten stund ser jeg en ny vogn komme sakte mot meg. Den stopper og en mann kommer mot meg.
Jeg stopper opp og rygger bakover.
Vent, roper han.
Jeg vil ikke ha hjelp, jeg vil dø! roper jeg tilbake.
Han begynner å småløpe mot meg, og begynner å skjønne at dette ikke kommer til å gå. Jeg segner om i utmattelse og hulk.

Han kommer rolig bort til meg og setter seg på huk. Han legger armen forsiktig rundt meg. Jeg blir redd, reiser meg, og vil løpe, men han holder meg igjen. Panikken begynner å komme jeg begynner å kjempe, men han er sterkere enn meg. Jeg hulker og lar han omsider trøste meg.

En ny vogn nærmer seg, og jeg blir dratt inn. Jeg får beskjed at vi må kjøre mot neste stasjon, der ventet det folk som skulle hjelpe meg. Jeg hvisker at jeg ikke vil ha hjelp, men de hører iikke. Vi begynner å kjøre, jeg prøver å kaste meg ut i fart, men mannen setter seg på meg. Vi kommer frem til stassjonen og to store tar over. Jeg får helt panikk da de prøver å holde meg fast, og de roper; «Politiet må komme NÅ, vi har IKKE kontroll.»
Jeg blir lagt i håndjern og politiet kommer og drar meg ut i en ambulanse.

Jeg sitter på legevakta 6 timer. Politimennene skifter vakt, men alle 4 var fantastiske. Jeg ble likevell holdt i håndjern til jeg ble lagt inn på akuttavldelingen.

Da vi kommer opp til psykehuset møter 5 anastte oss på parkeringsplassen. Jeg blir rask lagt i belter. Jeg hyperventilerte og strigråt. Men mens de legger meg i belter holder en av de ansatte hodet mitt i hendene sine og snakker rolig med meg. Hjalp virkelig.

Jeg ligger i belter til dagen etter da overlegen kommer inn i rommet.
Jeg visste at jeg ikke kom til å få bli der, pga en diagnose(les mer om det her). Men vanligvis får jeg et par døgn og var forberedt på å ta i mot det.

Overlegen kommer inn og sier så grufult, jeg har aldri følt meg så krenket.

Tross at jeg nettopp hadde opplevd en spontanabort.

Tross at politiet hadde sagt at jeg hadde hatt det mest alvorlige selvmordsforsøket de hadde sett i forbindelse med T–bane.

Tross at jeg hadde ligget i håndjern og belter i nesten 12 timer.

Tross at sykehuset hadde hørt for første gang om at jeg fortsatt blir utsatt for overgrep.

Så kommer han inn og sier;
Nå som babyen er død har du ikke noe problem lengre! Du kan være her i 2-3 så nå du hjem!

Det å kalle det lille verdifulle fosteret et problem, så ble borte fordi noe så forferdelig skjedde.

Ja, jeg mistet et barn i september i år.
Men er virkelig problemet borte nå?
Hvordan kunne han si noe sånt?
At livet mitt liksom skal være riktig igjen, skal ting være lettere?
Kun fordi jeg mistet babyen min?

Alle mine aborter har hatt enorme ettervirkninger for meg.

Skal jeg liksom ha det bedre nå som babyen er borte?

Store vesle Lillebror..

«You are a murderer, you are killing me»
Ordene skriker fra dagboka mi..
Jeg har skrevet opp noen av sms’ene jeg fikk fra min lillebror..

Dagboka har ligget gjemt lenge..
Jeg fikk en lekse fra psykiateren og fant den frem igjen.
Mørkets hemmeligheter..
Jeg hadde ikke skrevet noe om overgrepene, jeg var for redd at noen skulle finne den.. Det stod masse om troen min i denne dagboka.. Hvor mye jeg sleit..

Men det var en spesiell ting jeg la merke til..

Lillebroren min (4 år yngre) ville stadig sove i senga mi om natta..
Det er for så vidt normalt hvis han hadde vært 4 år.. Eller 6, kanskje til og med 8.
Men min lillebror ville sove i senga mi frem til han var 14(!) år, og jeg var 18..

Når jeg leser i dagboka ser jeg ofte sms’er han har sendt meg.
Noen bedende, noen sinte.
Men alltid det samme..
Kan jeg please sove hos deg i natt?
Jeg hadde veldig problemer med guttekroppen.. Så jeg sa nei..
Nesten hver gang…

Jeg har vært mye bekymret for lillebror, men når sluttet jeg å ta vare på han?

Lillebror har alltid slitt med sinne..
Han har raseriet sitt fra pappa.

En ting er å arve.. Men noe jeg faktisk er en stor faktor er at han fikk aldri snakke om sinnet sitt. Han fikk beskjed om å gå på rommet sitt til han var blid igjen!
Han fikk aldri mulighet til å bearbeide eller snakke.

Der mine foreldre burde spurt;
Hvorfor er du egentlig sint nå?
Har det skjedd noe på skolen i dag?
Hvorfor føler du deg misforstått?
Er det noe du vil snakke om?
Hva kan vi gjøre for at du skal føle deg bedre?
Reagerte de med
Dette gidder vi ikke høre på.
Er du sint er det ditt problem.
Dette gidder vi faktisk ikke forholde oss til!

Jeg husker at frem til lillebror var rundt 16-17 år
var jeg sikker på at han kom til å bli konemishandler.
Jeg var livredd han når han var sint.
Han har skadet meg før.
Jeg husker hvor sint han var.. Fordi han ble mobbet fordi han var min bror.

Jeg husker alle gangene han sa han skulle drepe meg, mamma eller pappa.
Da han kom hjem i friminuttet og begynte å lete etter
pappas hagle fordi han skulle skyte rektor.
Alle slåsskampene han kom i.
Gangen han gikk løs på en bamse med en stor kjøkkenkniv.
Vennene han hang med som også var sinte, og som
drev med ulovlige ting.

Men han har faktisk klart seg greit!
På VGS fikk ha gode karakterer.
Han fikk nye venner.
Nå har han kjæreste, bor for seg selv, har jobb og er over halvveis i en bachelor.

Han klarer seg greit..

Jeg har prøvd å involvere han i hva som har skjedd siden jeg kom inn i psykiatrien. Vi har hatt et litt hemmelig språk.
Vi har alltid kilt hverandre på armene og ryggen.
Når jeg begynte å dekke armene mine (pga selvskading)
kilte han alltid rundt..

Men jeg får han ikke i snakk!

Dagen han for første gang ble dratt inn i min psyke verden var han 14..
Jeg hadde stukket av fra psykiatrisk for å ta livet mitt.
Foreldrene mine ble ringt.
Pappa fikk panikk og ringte hele slekta.
Mens lillebror hørte om hvordan jeg hadde prøvd å hoppe fra en bru.
Ikke særlig taktisk.

Etter dette har jeg også prøvd å snakke med han.
Hverdagslige ting er jo en sak, de merker jo ikke han noe til.
Problemet startet da jeg havnet i koma og respirator etter selvmordsforsøk
og ble liggende på somatisk ganske lenge.
Så ble jeg jo (som dere vet) flyttet til psykiatrisk på tvang
og var der i nesten to år.
I denne perioden nektet han å besøke meg.
Jeg skjønner at han ikke vil se meg på psykehus..
Men jeg skulle så gjerne ha pratet med han om
hvorfor jeg sliter på måten jeg gjør.
Jeg kommer nok aldri til å fortelle om overgrepene, men bare det
å forklare hvorfor jeg for eksempel skader meg..
Jeg husker da han skjønte det..
Han gikk på ungdomsskolen.
De selvskaderne han ser der er de som risper seg i timen,
de som går med kortermet dagen etterpå..

Det var garantert slike som meg, de som gjør det for å døyve smerte,
men tingen er at disse menneskene skjuler det.
Men det er ikke de han ser, de han ser er de som
gjør det for å for å få oppmerksomhet.
Jeg ønsker å dele med han at denne enorme indre smerten er grunnen,
ikke for å få oppmerksomhet!
Men han nekter å prate..

Det er spesielt i det siste jeg ønsker å prate med han, finne ut av om noe har skjedd han også.. Jeg har aldri følt sinne ovenfor pappa over hva han gjorde med meg, men har han rørt lillebror, da..!!!

Store vesle Lillebror…
Hvilke hemmeligheter bar du på?

 

Behind the smile

Her er et dikt/sang jeg skrev da jeg var 14-15..

Det heter Behind the Smile

 

Behind the smile is a hurt lonely girl

Hiding her feelings from the rest of the world

Behind the mask is her world messed up

Behind the smile is the pain that won’t stop

 

She cries inside, but noboddy knows

She cuts her self, but not so it shows

 

Who knows her, who sees her

Behind her wall

Who cares that she feels

So worthless and small

 

Behind the smile is a girl stumbeling in the darkness

With no hand to hold, stuck in her own emptyness

Behind the smile is a fragile soul

Waiting for something to make her whole

 

She hates herself, but nobody knows

She’s so scared from her past, but not so it shows

 

Who knows her, who sees her

Who feels her pain

Who sees all the tears

She has cried in vain

 

She desperatly tries to cover her pain

Let noboddy see all of her shame

She smiles and she laughs

To convinse she’s okay

But she alone knows the pain

behind the play

Everyday she feels it,

not a day goes by

without that aweful feeling

of dying inside

 

Behind the smile are the scars she’s had to pay

It seems as they will never go away

Behind the smile is a heart that is torn

Behind the mask is a girl that sometimes

Wishes she was never born

 

Who knows her, who sees her

Crying at night

Praying that one day,

it will be alright

 

Behind the mask are the feelings

that never shows

Behind the smile is a girl

Noboddy really knows

Litt forsinket 17. mai takk <3

Takk for en fin 17. mai.. Takk for Norge! Takk for fred og frihet! Takk at jeg kan elske den jeg vil! Takk at jeg har stemmerett! Takk at jeg kan tro på Gud uten å bli forfulgt! Takk at jeg lever i overflod! Takk at jeg bor i dette landet og at vi kan være glade sammen på en dag som dette! Og takk for at vi hadde noen som ordnet opp for 200 år siden, så vi har et land å feire <3  Takk <3

 

«Æsj!!»

Jeg sitter på bussen hjem og hører på musikk.
Jeg skvetter da jeg plutselig hører et rop fra setet bak meg.
Idet jeg snur meg i refleks for å sjekke hva det var,
ser jeg to gutter i tidlig tenårene. Da han til venstre ser at jeg snur meg,
roper han ut; ÆSJ!!

Vanligvis tror jeg at jeg er litt sterkere enn reaksjonen som kom fra meg.
Hadde han sagt noe annet kunne jeg lett svart tilbake;
Er ikke du litt vel gammel til å oppføre deg sånn mot fremmede?

Men det var noe i meg som reagerte bastant på ordet; Æsj..

Jeg får ikke forklart hvor mange ganger jeg har hørt det ordet gjennom barndommen. Av pappa, overgripere og ikke minst mobbere.
Jeg har hørt at jeg er stygg hver dag fra tidlig barneskole til videregående.

Gutten på bussen traff et utrolig sårt punkt.

Jeg har skrevet om mobbing før, her. Men jeg vil dra frem noen av episodene jeg opplevde, de som har påvirket meg mest.

Effektene av mobbing er utrolig undervurdert.
Jeg husker da jeg ble innlagt de første gangene fortalte fagfolk meg at jeg hadde symptomer som tydet på seksuelle overgrep, men jeg blånektet.

Det var bare mobbinga.
Jeg fikk høre at jeg ikke burde slite så mye som jeg gjorde hvis jeg kun hadde en mobbehistorie bak meg. Jeg har også vært i forum og grupper der mobbeofferets smerte blir bagatellisert.

Dette er så feil.

Som jeg skrev i innlegget som jeg linket til over her har jeg skrevet lite om mobbingen jeg ble utsatt for, fordi jeg har, frem til nå, følt at jeg var ganske ferdig med hele mobbehistorien min.

Nå er jeg ikke så sikker lengre..

Det at denne gutten på bussen sa æsj da han så meg,
har satt større spor jeg jeg trodde var mulig.

Som jeg sa, på skolen hørte jeg daglig at jeg var stygg i nesten 10 år.

Jeg ble jaget ut av klasserommet i 2 år hvert friminutt, fordi de andre elevene sa jeg var så stygg at de mistet matlysten av meg.

Jeg fikk gaffateip rundt hele hodet mitt en gang, fordi de sa jeg var så stygg at de
orker ikke å se på meg lengre.

Når jeg begynte på ungdomsskolen var jeg ivrig på å få en ny start. Ingen av guttene som mobbet kom i min klasse, og jeg tenkte at nå skulle det snu!
Jeg skulle få venner, kjæreste, og ikke minst; bli godtatt og akseptert.
Men den følelsen varte ikke lenge.
Jeg satt i kunst og håndverk timen noen uker etter skolestart..
Jeg satt med sommerfugler i magen, fordi mange av jentene fikk hemmelige lapper fra guttene der det sto at de var pene, snille, kule og at guttene inviterte de på fest, gjøre noe etter skolen, osv..
Jeg prøvde alt jeg kunne å ikke få forhåpninger da, jeg regnet jo
ikke med å få noen lapp fra de.. Men mot slutten av timen var det en gutt som gikk forbi pulten min og la fra seg en lapp.
Jeg holdt på å hyle et lite gledesskrik da jeg fikk den.
Endelig, endelig, endelig kom jeg også til å vite
hvordan det var at en gutt likte meg.
Jeg åpnet lappen forsiktig.
Tårene holdt på å sprenge innsiden av øya mine da jeg leste;
Du er så stygg at foreldrene dine burde blitt anmeldt for hærverk!
…….
Jeg hadde hørt den setningen før og kom til å høre den igjen,
men ingen av gangene var fult så vonde som lappen
jeg fikk den kunst og håndverk timen.

Mens tankene mine går tilbake til disse hendelsene mens jeg satt på bussen, merket jeg plutselig noe vått i bakhodet.
De satt og kastet is på meg.

Jeg skammet meg sånn…
Hvordan kunne jeg tro at folk faktisk orket å se på meg?
Hvilken rett har jeg til å utsette de  for å måtte se på meg??

Jeg hadde så lyst til å reise meg, si at disse tankene faktisk ikke er noe de
har rett til å påføre meg. Likevel krympet jeg meg sammen og rett og slett bare skammet meg noe helt enormt. Lette etter utveier.
Skal jeg tørre å flytte meg?
Skal jeg gå av før stoppet mitt?
Jeg turte i hvert fall ikke å si noe, det var helt sikkert.

Hvordan kan to fjortiser få meg til å føle meg så ille om  meg selv?

Den makten de har, den er det faktisk jeg som har gitt de.

Det er jeg som lar de påvirke meg. Kun meg.

Jeg vet ikke om jeg kan si det samme om meg som 8 åring, som 10 åring, som 14 åring. Men meg som 26 åring, ja, denne makten kunne jeg tatt tilbake.

Likevel satt jeg der og krympet meg sammen, lette etter fluktmuligheter.
Heldigvis satt de der ikke lenge før de gikk av.
Som en siste hilsen viste han meg fingeren og kastet resten av isen
sin på ruta rett utenfor vinduet der jeg satt.

Tankene vandrer til hva jeg kunne gjort annerledes..
Hva om jeg hadde klart å sagt i fra? Ville de latt meg være eller tatt meg mer?

Jeg skulle ønske jeg var sterkere, at jeg hadde mer å stille opp med..

Jeg skulle ønske at min selvtillit var sterkere..

Eller at jeg klarte å stå opp for meg selv..

Men jeg tror at mest av alt ønsker jeg bare var et verdig menneske.
At jeg kan gå ut uten å skamme meg om hvordan jeg ser ut, hvordan folk oppfatter meg..

Jeg ble avvist av to gutter i løpet av en time forrige helg..
Håpet på at noen ville ha meg gikk i knus..
Jeg vet ikke om jeg bare skal gi opp hele greia, bare
innse at ting kommer ikke til å ordne seg for meg…

Se sammenhengen mellom overgrepsutsatte barn og voldtatte voksne!

Det har kommet et nytt studie jeg ønsker å skrive litt om. Det ble framlagt en ny studie om vold og voldtekt fra Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS). Du kan lese den her.

Fordi jeg sliter en del med konsentrasjonen har jeg ikke klart å lese hele studiet selv. Jeg har lest gjennom sammendraget min fantastiske medblogger Tuva har skrevet. Jeg har brukt overskrifter fra hennes sammendrag og brukt noen av hennes avsnitt. Du kan lese hennes versjon her.

Rapporten viser blant annet at personer som ble utsatt for overgrep og vold i tidlig alder er mer utsatt for å bli voldtatt som voksen.

Det må være en sammenheng. Klart det er det. At et barns vonde opplevelser kan få veldig skadelige konsekvenser senere i livet. Hvis barnet ikke får hjelp.

Forebygging
Forebyggende arbeid må skje tidlig. Slik kan statistikken gå ned. Barn og unge må fanges opp. De vil mest sannsynlig ikke fortelle om det de har vært utsatt for selv, fordi selvtilliten er så svekket. Derfor må det psykiske helsevernet styrkes. Helsepersonell, barnehageansatte, lærere osv må se barn og unge som på ulike måter uttrykker at de har liten tro på seg selv og strever med å sette grenser. De må få hjelp til å styrke selvtilliten og få bearbeidet tidlige traumer, slik at de i senere tid er mer kapable til å beskytte seg selv mot mennesker som kan skade dem.

 

Dårlig selvtillit kan også være en underliggende årsak til at noen voldtar og utøver vold. Derfor tror jeg at vinklingen med å fokusere på barn og unges psykiske helse vil kunne ha en stor effekt i kampen mot å stoppe vold og voldtekt.
Jeg vet at regjeringen satser på å styrke skolehelsetjenesten. Det håper jeg at jeg virkelig at de gjør. Lenge har de vist velvilje, nå må de også konkretisere. En studie som dette viser hvor viktig det er. Ikke la flere barn lide.

Når det ikke blir anmeldt
Studien viser også at mange hemmeligholder overgrep og voldtekt, og at de ikke anmelder forholdet. Det tror jeg også har en sammenheng med det grunnleggende dårlige selvbildet, samt den enorme skamfølelsen som kommer etter overgrepet/voldtekten. For når du opplever noe sånt så vil du aller helst glemme hele situasjonen, du ønsker at det aldri skulle skjedd. Som en overlevelsesstrategi prøver du å distansere deg mest mulig fra hendelsen. Overdreven skam er en av de verste følelsene et menneske kan sitte i. Det svekker personligheten din og din evne til å fungere i relasjoner med andre.
Ved å anmelde, ved å snakke om hendelsen så vil de fleste tenke at det vil forsterke skammen. Min erfaring er at det kanskje gjorde det i starten, men nå, og på lengre sikt så har skamfølelsen gått betraktelig ned.
Skam fester seg gjerne som en skittenhetsfølelse i kroppen. En følelse av å være ett eller flere hakk under alle andre. Du kan føle deg verdiløs, være feil-
Måten å få bukt med denne følelsen er å gjøre det motsatt av det du føler for å gjøre, du må rett og slett snakke deg opp og ut av denne vonde opplevelsen og følelsen.
Slik gjenvinner du kontrollen og makten i en situasjon hvor alt ble tatt ifra deg.

 

I media hører vi at anmeldelser henlegges, og det kan virke skremmende på den som allerede sitter i dyp smerte etter et overgrep. Likevel er min oppfordring at det nytter å anmelde. Å si ifra er å være selvhevdende. Det gjør at du tar mer plass i deg selv, og at den vonde erfaringen får mindre plass. I tillegg er du nødt til å anmelde for å få voldsoffererstatning. Det får du selv om saken bli henlagt.
Din anmeldelse vil også legge press på politiet og politikerne. Og de kan gjøre de store tiltakene for å endre samfunnet.

I bunn og grunn forteller studiet at utsatte barn blir fort utsatte voksne.
Statistikken viser det.

Min historie

I 2010 ble jeg kontaktet av en tidligere bekjent. Som brakte frem vonde minner.
Det var M. Vi ble utsatt for overgrep når vi var små, av samme pedofil-ring. M sa han trengte å prate. At han slet med dette og trengte noen å prate med .Han lurte på om vi kunne møtes. Jeg så noe i han, noe jeg har sett i meg selv!

Et liv som lengtet etter å deles, minner og smerte som ønsket å bli fortalt.
Vi møttes på kafé og snakket i et par timer. Men mens vi snakket danset nye bilder på netthinnen. Minner, som kom sakte men sikkert og paralyserte meg.

Jeg ble utsatt av overgrep av M også, i alder 7-9. Han er to år eldre enn meg. Jeg prøvde å fokusere på det vi var der for å snakke om.
Det å ha vært i de psykopatiske hendene til Slangen og co satt spor. Det var M sin katt de drepte den gangen. Da de kuttet av et og et bein til den stakkars katten blødde i hjel, fordi jeg hadde sparket når de voldtok meg. Den katten kunne like godt vært min, jeg var så glad i den. Kanskje det var derfor M valgte meg da vi var små. En slags straff. Fordi det var min feil at katten hans døde.

Når vi var ferdig ville ha bli med meg hjem. Jeg var motvillig, men han fulgte rett og slett etter meg hjem. Jeg prøvde å si hade før jeg låste opp, men han trengte seg inn. Så begynte han å bli fysisk. Jeg hadde vært klar på at seksuelle ting var helt out of the question, fullstendig uaktuelt. Jeg dyttet han bort, en han var mye sterkere enn meg. Det ble den første voldtekten.

Etter det har han fortsatt og fortsatt. På det verste var det 5-6 ganger i uka. Jeg har truet med politi og å dra ned til voldtektsmottak, men den gangen jeg var bastant fikk han lillebroren min banket opp noen dager senere.

Jeg har fått noen pauser, men det siste året har det vært ekstremt.
Han har hatt med seg «venner» eller hva enn jeg skal kalle det.
Hver gang jeg har trodd at det ikke kunne blitt verre har det eskalert.
Som 9 åring opplevde jeg smerten av å bli voldtatt av 3 menn samtidig.
Dette skjedde  flere ganger i oppveksten, men jeg hadde glemt hvor utrolig smertefullt det var. En i munnen, en foran og en bak. Smerten er uutholdelig.
Visste du at når kroppen tror den skal dø bæsjer og tisser den seg på seg samtidig? Du kan forestille deg hvor mye bank det ble da dette skjedde.

Hvorfor meg?
Jeg har kjempet mye med hvorfor slike ting skjer akkurat meg.
Jeg har nå blitt utsatt for overgrep i 20 år, samt at jeg har blitt utsatt for 5 overfallsvoldtekter. Dette har gjort at jeg har slitt med tanken på at dette
ikke er min feil. Når det samme skjer, om og om igjen, er det lett å tenke at dette er det eneste livet jeg kommer til å ha. At det finnes en plan der ute som er større enn meg, en plan som tilsier at jeg fortjener ikke å ha det bra.

Å bli utsatt for overgrep eller vold av fysisk eller psykologisk art er så drepende for et barns selvtillit. Barnet kan som en konsekvens av dette utvikle en sårbarhet som gjør hennes evne til å beskytte seg selv i nye farlige situasjoner svekket. Hun vil ikke vite hvordan hun kan sette tydelige grenser for seg selv eller ovenfor andre. Heller vil hun ikke kunne se faresignalene før det er for sent. Og voldtekten skjer.

Trygghet i overgrep
Jeg tror at mye av dette kommer fra min bakgrunn, som det står om øverst i innlegget. Jeg har opplevd dritt fra alle de som «liksom» skulle være der.
Det er har  nesten trygt å bli behandlet dårlig, fordi da vet jeg hva som forventes av meg. Jeg er for tiden forelsket.. Men det er utrolig mye blandede følelser..
Det at en mann er interessert uten å ville skade meg, er vanskelig.
Jeg har flere fantastiske menn hjelper meg ,men disse får betalt for det.
Rollen er allerede satt! Jeg trenger ikke tenke at det er en baktanke, fordi baktanken er at de får betalt for å være hyggelige med meg.. «Vanlige» menn derimot kan gjøre meg usikker. Hvorfor er han hyggelig mot meg? Han kan da ikke være hyggelig fordi han vil, han har nok en baktanke. Må jeg betalte han, suge han? Hva er det han vil?!?

I og med at jeg kun har hatt 5 år av livet uten overgrep, er dette noe jeg kan.
Jeg vet som sagt hva som forventes, hva min rolle er.

Avhengig og hjelpeløs
Jeg tror også, som det ble beskrevet i undersøkelsen, at man lærer seg å være avhengig og hjelpeløs. Når vonde ting skjer, og en ikke klarer å beskytte seg mot det, hengir en seg, når det vonde er utenfor kontroll slutter en å prøve.
Etter definisjon til alle støttesentrene mot incest her i landet, defineres incest som en som har blitt utsatt for seksuelle overgrep av tillitsperson. Dette er en person som skulle tatt vare på deg, og gitt deg det du trenger. Når om du får mat den dagen bestemmes ut i fra om du klarer å svelge spermien eller ikke, blir saken straks verre.

Hvis noe er utenfor ens kontroll, så vil du etterhvert gi opp å prøve. Kroppen og bevisstheten overgir seg, som en siste mulighet til å overleve. En overveldende følelse av å være hjelpeløs vil ramme personligheten. Du lærer deg å være hjelpeløs. Og det igjen vil svekke den fremtidige evnen til å beskytte deg selv mot nye farer. Erfaringen tilsier jo at det ikke nytter uansett. Det vonde vil skje, og det er ingenting du kan gjøre med det. Så om du som voksen befinner deg på feil sted til feil tid, hvor mennesker med tilbøyelighet for å utføre voldtekt eller vold er, kan det være mye vanskeligere for deg å komme deg unna situasjonen hvis du tidligere har erfart overgrep, vold, mobbing og/eller alvorlige krenkelser.

Venter det verste
Selv om jeg ikke kan huske at pappa forgrep seg etter 5-6 års alderen blir alltid frykten hengende der for at det skal skje igjen. I tillegg slo han, brukte psykisk vold og var alkoholiker. Som skrevet her var jeg låst inne i en kjeller i flere uker hvert år i 4 år, og da, lik med de andre gangene Slangen var barnevakt(noe han var ofte) kom det ann på hvor samarbeidsvillig jeg var under voldtektene som bestemte om jeg fikk mat, drikke og en seng å sove i. De som skulle tatt vare på meg behandlet meg uutholdelig. De som skulle jobbet med å lage tillit, drepte barnet  i meg. Når en som liten har erfart at vonde ting kommer til å skje, og en har gitt opp kampen for titalls år siden, er det ikke lett å ta opp kampen i voksen alder. Veken har liksom gått ut…

 

Grenser
Som skrevet over har dette også noe med grenser å gjøre. Hele livet har mine grenser blitt tråkket og spyttet på. Grenser er noe alle mennesker burde ha, også barn. Men når ingen bryr seg om at den vesle sier nei og stritter imot blir grensene etter hvert usynlige for barnet, fordi de virker usynlige for de voksne.
Grenser som har blitt usynlige så tidlig er vanskelige å finne igjen.
Man skulle tro at når man har opplevd at grensene ikke har betydd noe, at man utvikler behov for tydeligere grenser. Men slik er det ikke for de fleste, dessverre.
Siden jeg ble voksen har jeg ikke hatt grenser på lik linje med de andre, de som kunne si nei til slaskede menn på t banen, snu ryggen til den fulle mannen på togstasjonen, og avvise tidligere overgripere. Når grenser har blitt ignorert er det vanskelig å skulle sette de opp igjen, beskytte seg mot de menneskene som er ute etter å utnytte. Fordi jeg har blitt utsatt for fare hele livet, er det vanskelig å skulle se faresignaler, fordi det har blitt en vane at slike ting skjer.
Jeg så de for sent.
Dermed var jeg et lett bytte.
Når noe er utenfor ens kontroll gir en nemlig opp å prøve. Kroppen og bevisstheten .

 

Selvskading og straff
Jeg, som mange andre med DID (splittet personlighet) har personligheter (heretter kalt deler) som har som «rolle» å skade kroppen. Mine deler har tatt kontakt med M for å skade kroppen.
Selv om jeg, som alteret, aldri ville tatt kontakt med M, kjenner jeg igjen mekanismen. Tenk deg at du har gjort noe ulovlig, la oss si ranet en butikk. Du kommer i fengsel, og der får du gjort opp for deg! Når du har sonet straffen ferdig er du ferdig, du kan starte med blanke ark.
Jeg føler meg som før jeg fikk straffen.
Jeg har gjort noe fryktelig galt, nemlig være skyld i det vonde som skjedde når jeg var liten. Det er noe i meg i dag som sier at jeg ble utsatt for incest før jeg hadde lært meg å gå, hvordan kan jeg da være skyldig? Men jeg tror det at hadde jeg skyldt på min tillitsperson hadde jeg gått under! Det var en forsvarsmekanisme å skylde på meg selv, fordi Slangen var den eneste jeg hadde! Han var den eneste som viste meg kjærlighet, det hadde ødelagt meg å tenke at han gjorde noe galt.
Uansett, poenget.
Jeg var skyldig i overgrepene, og derfor trenger jeg å straffes. Men jeg får aldri gjort opp for meg, jeg blir aldri skuls med livet. Jeg kan kutte meg, sulte meg, bli gruppevoldtatt, men uansett hvor mye straff jeg får er det aldri nok.
Så det er en blanding av straff og en måte å skade meg selv på.

De siste to ukene
M truet med å drepe meg, og jeg tenkte at det var best om jeg gjorde det selv. Natt til tirsdag forrige uke hadde jeg en liten intox. Jeg tok det jeg hadde, ikke nok til å dø, men jeg lå i kramper og med oppkast hele natta, og gikk helt i søvne dagen etter. Jeg fikk ekstra tilsyn fra boligen natt til onsdag. De kom 4 ganger i løpet av natta.
Den siste gangen skulle være kl 3.. Jeg hadde sett på klokka og var sikker på at den var over 3, og tenkte at nå var sjansen min. Jeg kuttet først, så prøvde å henge meg. Nattevakta kom. Jeg hadde tatt en vene, dermed var det blod over hele badet. Jeg var bevisstløs da han fant meg, så han ringte ambulanse.
Ambulansefolka kjente meg såpass godt at de ringte politiet.
Det var 7 ambulansefolk, 1 lege og 4 politimenn.
For å gjøre en lang historie kort havnet jeg i respirator et halv døgn.
Da jeg kom til meg selv ble jeg flyttet til akutt psyk. Som alltid fikk jeg ikke bli
(du kan ikke være her).
Helgen var jeg hos mamma, skadet meg begge nettene. Blitt mye skading i det siste, for noen uker siden ble det 8 ganger på 5 dager :(
Når jeg kom tilbake til boligen etter å  ha vært hos mamma ble det satt inn en ekstra nattevakt som var med meg store deler av natta.
SÅ.. Skjedde det ting :P
M har som sagt vært hos meg (med flere menn) flere ganger i uka i over et halvt år. Da sjefen i boligen hørte dette, bestemte hun seg for å sette inn vaktselskap i boligen i 3 netter Jeg ble litt overveldet, da det koster flere tusen kr hver natt å ha de der! Men de kom. Det var en enorm trygghet og en pause jeg hadde lengtet lenge etter. Nå står det skilt utenfor boligen at den er bevoktet, og M har ikke vært her siden natt til mandag!
Jeg vet voldtektene sannsynligvis ikke kommer til å stanse helt, men det har vært så deilig å fått en pause..

Så i mellomtiden må jeg jobbe..
Hardt.
Jeg må lære meg at jeg fortjener bedre.

At det faktisk er uaktuelt at det kommer 9 menn og voldtar meg flere ganger i uka.

Jeg må lære meg grenser på nytt, jobbe med hva som ikke er greit.
Jeg må skape de sammen med mennesker som ikke ønsker å skade meg.

Jeg må gjøre noe med de delene som hater meg så intenst at de sender voldtektsmenn etter meg.

Jeg må klare å finne selvtillit nok i meg til å vite at det å bli brukt er ikke det eneste jeg er god for, at det bli misbrukt ikke er den eneste meningen med livet mitt!

Takk <3

Jeg vil bare takke deg for at du er her når ikke jeg er det..

Selv om jeg ikke har blogget på halvannen måned har jeg rundt 70 folk som er innom hver dag. TAKK!! Dere aner ikke hvor mye det betyr!!

Takk til dere som kommenterer! Dere som deler liv, håp, tro, varme, tvil, kjærlighet og medmenneskelighet med meg..  Det er utrolig hyggelig å få kommentarene deres, selv om det bare er et hjerte eller en klem..

Og til deg som  ikke kommenterer..  Jeg vet at du er her, jeg ser det på statistikken! Det at du kommer innom betyr mer enn ord du kan komme med.. Jeg er så glad for at nettopp du er her..

Det at noen bryr seg nok til å lese om min hverdag rører virkelig ved meg.. Jeg har vokst opp med at ingen brydde som om hva jeg hadde å si, hva jeg mente eller følte. Det at noen vil ta del i min hverdag betyr hele verden for meg..

Alle trenger vel å føle seg ønsket…?

Jeg har tenkt hardt og lenge på om jeg vil
dedikere julen et innlegg..

Har valgt å ikke gjøre det..

Men kan si litt kort om det..
Julaften var tøff, siden jeg måtte feire den med pappa,
siden jeg nylig fikk minner om overgrep fra han.
Julekvelden var jeg nesten ikke til stede,
jeg husker svært lite.
Det var når vi kom hjem at reaksjonen kom.
Heldigvis hadde jeg lagt meg.
Jeg lå på rommet mitt med døra lukket.
Men døra til toalettet er rett ovenfor.
Det er vanskelig med pappa, fordi han er overvektig,
røyer og drikker har han med årene begynt å puste tungt..
Hele tiden.
Siden han naturlig nok pustet tungt når han var opphisset i forbindelse med overgrep er det SUPER vanskelig å være rundt
han nå som han puster så tungt hele tiden.
Da julaften kveld han i tillegg gikk på do
uten å lukke døra ble det drit vanskelig.
Jeg så det jo ikke, men lyden av at han tisset + pustet tungt,
ble det utrolig vanskelig fordi mye av overgrepene skjedde under morgenstellet, altså han tisset.
Reaksjonen var enorm og kom overraskende på.
Jeg trodde jo at jeg hadde kommet meg gjennom kvelden,
at det verste var over nå.
Jeg skalv, hikstegråt, hyperventilerte
og dissosierte om hverandre.
Tok Sobril (angstdempende) og innsovningstabletter,
men det tok likevel 2 timer før jeg klarte å roe meg ned nok til å sovne.

Jeg hater at jeg fortsatt er under hans makt.

Men, til det jeg egentlig skulle skrive om..

Jeg har en egen lukket blogg som jeg har tildelt mine psykologer, min fastlege og mine primærkontakter.
Der skrev jeg et ganske langt innlegg
som jeg skrev om mamma og pappa..
Jeg har ikke tenkt til å legge ut dette her.
Grunnen er at det er for mange folk som kjenner meg, som før eller senere vil måtte forholde seg til mine foreldre.
Men jeg skrev noe om forholdet mellom meg og Slangen og hvorfor incest er så skadelig..
Jeg har tenkt mye på hvordan ting
ville vært hvis de faktisk hadde vært der.
Jeg fikk aldri høre at de var glad i meg,
de eneste gangene jeg ble tatt opp på fanget var
når det var et kamera der eller gjester.
.Jeg tror hele opplegget med Slangen kunne
vært unngått hvis de hadde vist meg litt kjærlighet.

Jeg løp inn i armene til den eneste som sa han var glad i meg.
Jeg tror det også er det som gjør det så
komplisert med overgrep som skjer av tillits-person.
Når han var den eneste trygge voksne jeg
hadde blir det faktisk lettere å legge skylden på meg selv.
Det kan liksom ikke være han, han var jo den eneste jeg hadde!
Hvis det hadde vært hans feil at det skjedde hadde jeg
jo mistet den eneste tryggheten jeg hadde..

Psykolog S sa at pappa var den største overgriperen.
Jeg vet ikke..
Selv om det er helt drøyt å forgripe seg oralt på et spedbarn.
Nå gav han seg når jeg var 5, (han gav seg da jeg fortalte han om første gang det skjedde med  Slangen, sikkert fordi han skjønte at hvis jeg fortalte noen om Slangen kunne jeg like så godt fortelle noen om pappa) så jeg husker jo ikke så alt for mye. Men jeg tror jeg alltid så på han som et monster.
Jeg kan ikke huske skyldfølelse i forhold til han.
Jeg forstod ikke hvorfor disse lekene var hemmelige,
eller hvorfor de gjorde så vondt.
Men likevel var det ikke før Slangen at skyldfølelsen kom.
Eller, pappa gjorde det jo veldig klart at det var min
feil når han slo, han ville jo ikke,
men måtte hvis jeg  f.eks ikke klarte
å beholde spermien i den vesle magen og
kastet det opp igjen.
Da kom straffen, sånn er det bare.
Men det om overgrepene var min feil eller ikke
tror jeg ikke den vesle hjernen min klarte å ta innover seg.
Det var først når Slangen begynte at skammen og skyldfølelse kom.
Pappa stolte jeg aldri på, det ble ikke nødvendig
for meg å skylde på meg selv istedet for han.
Han viste meg aldri kjærlighet,
så jeg hadde ingenting å gi tilbake.
Men med Slangen ble alt annerledes.
Nettopp fordi jeg plutselig hadde en voksenperson i livet mitt som viste kjærlighet, så jeg henga meg helt til han.
Tross voldtektene, volden, tillitsbruddet
og all ondskapen var jeg hans lille jente.
Han var veldig flink med de andre barna i
gata, men det var meg han ville ha.
Jeg hadde aldri opplevd å føle meg ønsket før.
Selv med de andra barna i pedo-ringen
var jeg favoritten hans.
Endelig var jeg god nok for noen!
Men jeg skjønte tidlig at med dette kom det en pris.
Blod, svette og tårer.

Smerter, skam og skyld.
Grenser som ble tråkket og spyttet på.
Hemmeligheter som forfulgte meg dag og natt.
Hva om jeg hadde hatt noen å fortelle det til?
Hva om jeg hadde følt meg ønsket hjemme
og aldri hadde trengt Slangen?
Eller hvor sviktet jeg følte meg da jeg prøvde
å fortelle til pappa første gang
det hadde skjedd noe ekkelt med Slagen,
og pappa bare ristet på hodet og gikk.
Det tok 15 år før jeg åpnet munnen igjen.
Jeg vet jo ikke hva som hadde skjedd med pappa,
det kan godt hende at han hadde fortsatt hvis
ikke jeg “sladret” om Slangen..

Men, tilbake til poenget mitt..

Jeg tror at selv om overgrepene av pappa
startet i en så tidlig alder, så
følte jeg ikke at det var min feil fordi jeg har
sett på han som et monster.
Det ble annerledes med Slangen..
Hvem som er den største overgriperen vet ikke jeg..
Jeg vet ikke heller hvem jeg tok mest skade av.
Jeg vet jeg bagatelliserer dette med pappa,
men kanskje det er en overlevelsesmekanisme?
At hvis jeg hadde tatt innover meg hvordan det var å bli misbrukt i en så liten alder hadde jeg ikke overlevd.
Jeg overlevde ved å bagatellisere.
Både med han og med Slangen.

Ikke misforstå, pappa har gitt meg masse skam og skyld senere i livet. Klart jeg ble slått, mobbet, kjeftet på og voldtatt, slik jeg var. Pappa kommer med sine rosende ord foran folk og med knivskarpe ord når vi er alene.
Nå ser du virkelig ikke ut, Fragile.
Skal du virkelig spise så mye?
Kanskje på tide å ta en pause fra maten?
Jeg husker sommeren 2011 da jeg veide 60 kg..
15 kg til nå, så begynner det å ligne noe.
Jeg må ned til 45 kg, (jeg er 1.70) før jeg blir bra nok for han..!

Jeg var hos psykolog O forrige uke..
Jeg gikk med en topp med utringning..
Han ble litt satt ut virket det som.
Han spurte forsiktig om hvorfor,
advarte meg om alle som kan se feil på det. Jeg satt litt for å tenke på hvordan jeg skulle forklare dette..
«Alle mennesker trenger å føle seg ønsket», sa jeg forsiktig.
Jeg tror at fordi jeg aldri var god nok for pappa, at jeg ikke følte meg ønsket av verken mamma eller pappa..
Den eneste jeg følte meg ønsket av var overgriper,
og han ville ha meg for kroppen min.
Jeg antar at jeg føler at det eneste jeg
har som noen er interesser i er kroppen min!
Det eneste gangene jeg har følt meg ønsket var,
som jeg skrev over, pga av kroppen min.
Det er veldig forskjellig for meg..
Jeg er delt..

Noen ganger ønsker jeg bare å bruke burka ,
andre ganger er ønsket for å føle seg ønsket
så sterkt at jeg kan gå med veldig utringning.
Forholdet til menn er veldig komplisert for meg.
Jeg har skrevet litt om det i Hva er det han vil!?!
Her kommer et utdrag..

Min erfaring er at menn som viser interesse vil skade. Jeg sliter
For eksempel med kamerater, fordi jeg ikke skjønner hvorfor de gidder å være med meg hvis han ikke er ute etter noe seksuelt.

Hva vil han?!?

Har sittet med det spørsmålet ufattelig mange ganger. Jeg fatter ikke hvorfor noen skulle vise interesse uten å ville ha noe tilbake, og jeg aner ikke hva de vil ha tilbake utenom sex. Jeg har ingenting annet! Jeg er ikke pen, ikke morsom, ikke tynn, ikke smart, ikke talentfull, ikke interessant. Det kan ikke være noe de er ute etter enn noe seksuelt. Nå høres jeg sikkert veldig sexfiksert ut, men det er det eneste noen menn har villet ha, det eneste de har villet ha er seksuelle tjenester. Menn gjør meg usikker.

Hva er det han vil?!?

Hva vil du han ha tilbake for å være hyggelig mot meg? Må jeg vise utrigning? Må jeg suge han, ligge med han?

Heldigvis har jeg klart å skille mellom
mannlige ansatte og «vanlige» menn.
Jeg har 3 fantastiske støttespillere i livet mitt som er menn.
Både psykolog S, psykolog O og fastlege T er menn.
Det er også noen utrolig flotte mannlige ansatte
i boligen jeg bor. Til og med min kontakt på SMI er mann.
Jeg klarer å forholde meg til menn
når jeg vet de får betalt for å være hyggelige mot meg.
Det er lettere.

Så jeg antar det er derfor jeg kan kle meg utfordrende.
Jeg trenger å føle meg ønsket, og
kroppen er den eneste måten jeg har fått den
oppmerksomheten jeg har fått.

Jeg vet ikke hvordan ellers jeg skulle kunne forholde meg til menn..

For, alle trenger vel å føle seg ønsket.. Ikke sant..?

Kasteball.. (og utvalgte innlegg)

Før jeg skriver noe mer, vil jeg gjerne bruke
litt av denne posten til noe nytt..
Jeg har hatt lyst til å lage en ny side (en side er de som står øverst,
«Litt om meg», «Begreper jeg bruker i bloggen» osv)
men av en eller annen grunn så går det ikke..
Jeg har derfor valgt å lage en link som
som står til øverst til høyre på sidebarene der —>
Der har jeg lagt ut de innleggene jeg føler er viktigst å
få med seg i hele  bloggen. Du er veldig velkommen til å fortsette
å bruke bloggen slik du har gjort før, ved å gå gjennom kalenderen,
bla gjennom sidene eller bruke stikkordene(for de som ikke
har brukt stikkordene til høyre fungerer de slik;
Hver gang jeg skriver et innlegg merker jeg det med et stikkord. Det vil si at hvis du feks trykker på ordet selvskading vil du automatisk komme til de innleggene jeg har skrevet om selvskading.
Jo flere innlegg jeg har laget om stikkordet,
jo større er stikkordet.

Okei, nå kommer oppdateringen :)

Jeg har vært riv ruskende suicidal den siste uken.. Og ingen vil/tørr ta ansvaret..
For å si det kort, psykologen sendte meg til akuttavdelingen, akuttavdelingen sendte meg til boligen, boligen til legevakta, legevakta til akutt teamet på DPS, DPSet til boligen, boligen til mamma og mamma til boligen.

Okei, for å ta det litt mer detaljert..

Jeg hadde bestemt meg for å ta livet mitt på tirsdag natt forrige uke.
Jeg skulle til psykologen først.
Hadde egentlig baren tenkt til å  levere selvmordsbrevet til han – kreve
at han ikke leste det før dagen etter – og gå hjem før han rakk å si noe..
Men da jeg trodde det skulle være med en overlege fra langtidsavdelingen valgte jeg å la brevet litt hjemme.
Jeg brøt fullstendig sammen.
Innleggelse ble nevnt, først tvang, så frivillig.
Jeg ville ikke.
Han satt med meg en halvtime over tiden, og tilbydde til og med å
ta en taxi med meg opp til akuttavdelingen.
Men jeg ville fortsatt ikke..
Da jeg kom hjem fikk jeg en telefon fra primæren min som
hadde blitt ringt opp av psykologen. Hun ba meg på sine knær
om å legge meg inn. Jeg begynte å tenke.
Det ville være direkte dårlig gjort av meg å ta livet mitt
dagen psykologen valgte  ikke legge meg inn.
Når jeg døde måtte han leve med det valget resten av livet.
At hvis han hadde lagt meg inn ville jeg levd.
Så jeg la meg inn og var der til onsdag.

Psykehuset ville som vanlig ikke ha meg og sendte meg tilbake
til boligen. Natt til torsdag var det to våkne nattevakter (det pleier å være en sovende) som først hadde tilsyn hvert 10ende minutt, så hvert kvarer, så hver halvtime frem til rundt 02.00..
02.30 snek jeg meg ut for å dra ned til
byen for å kjøpe skalpell da jeg ikke hadde.
Men så på vei ned mot byen kom plutselig M..
Jeg gikk fort mot boligen igjen, han fulgte raskt etter.
Jeg begynte å løpe, og da begynte han å løpe etter meg.
Panikken var et faktum.
Jeg kom meg heldigvis inn før han tok meg igjen.
Jeg hyperventilerte og var andpusten på en gang, havnet i en ball
utenfor kontoret til nattevakta mens jeg febrilsk hamret på døra.
Da de så hvor dårlig jeg var, og bestemte seg for å send meg ned
på legevakta for suicid vurdering. Legevakta sa de kom til å legge meg inn hvis ikke jeg lovte å oppsøke akutt temaet på DPSet dagen etter.
Så jeg ble kastet videre.
Torsdag dro jeg til DPSet.. De spurte om mine planer, jeg var ærlig.
De prøvde å overtale meg til å utsette det, men de var uten hell.
Da sa de det ikke var noe mer de kunne gjøre for meg,
og sendte meg tilbake til boligen. Boligen ville sende meg til mamma den helgen. Fredag var jeg hos psykiateren, og både han
og lederen av boligen ringte til mamma fordi de var så bekymret.
Samtalene med mamma i helgen var tøffe..
Jeg syntes at jeg strakk meg langt hvis jeg lovet å ikke gjøre noe innen i dag. Jeg sa ikke at jeg kom til å gjøre det i dag, men at jeg hvertfall
kom til å holde meg i live så lenge.
Det var ikke nok.
Jeg prøvde å si at jeg klarer bare å ta en dag av gangen,
men da begynte hun å gråte.
Og det takler jeg ikke..
Så jeg lovte jeg ikke skulle gjøre noe hele denne uka.
Jeg tror ikke jeg klarer det..
Jeg sier ikke at jeg kommer til å ta livet mitt denne uka,
jeg bare sier  at jeg må ta en kamp av gangen.

Og det er ikke lett når man føler at ingen tør å se meg,
jeg blir kastet mellom akutt team, bolig, legevakt, psykehus og mor..
Slitsomt!! :(

Så jeg avslutter slik jeg avsluttet forrige innlegg..

Så livet fortsetter..
Spørsmålet er hvor lenge..

«Du kan ikke være her»

Vi sitter i det hvite, alt for kalde rommet på akutt psykiatrisk.
Jeg klarer ikke se opp, jeg bare sitter her og vet hva som kommer.
«Du kan ikke være her!»
Ordene skjærer gjennom lufta og rett inn i hjertet mitt.
Jeg kjempet mot tårene.
Jeg hadde kommet inn morgenen før, etter jeg først hadde prøvd
å kutte pulsårene på håndleddene,
og så vært 3 meter fra å bli drept av en t-bane.
Etter flere titalls sting på håndleddene ble jeg holdt fast
av vaktene på legevakta. Jeg hadde hatt så store tanker om å skade meg at jeg hadde prøvd å hoppe ned på armen min for å brekke den, jeg slo hodet i veggen og prøvde å bite opp stingene.
Vaktene var fantastiske, varme og forståelsesfulle.
Etter at jeg ble holdt i 3 timer ble jeg sendt med
politi og ambulanse opp til akutt psykiatrisk avdeling.
Jeg har vært her før.
Noe av det første som møtte meg på morgenen av kontakten min,
bare timer etter at jeg hadde kommet inn,
var at jeg måtte forberede meg på å reise hjem.
Det var overlegen som satt med disse ordene.
«Fragile», sa overlegen, da hun tydelig hadde sett at tankene mine
var et helt annet sted.
«Vi har ingen grunn til å holde deg igjen!»
Nå var tårene et faktum.
Jeg hadde absolutt ikke noe mål om å bli holdt igjen.
Men jeg håpet at de så hvor sårt jeg trengte et
opphold på traumeposten.
Noe i meg skrek,
Jeg var 3 meter fra å dø for
for 10 timer siden, hva ellers må til??
Ikke misforstå meg, jeg la meg ikke foran t-banen
for å komme på traumeposten.
Jeg la meg på skinnene fordi jeg ikke ønsket å leve lengre.
Men jeg ble skremt.
Veldig skremt.
Dette lignet på tiden før den første store overdosen(overdosen var på reseptbelagte medisiner, jeg driver ikke med narkotika)
Jeg hadde en periode på 11 dager der jeg ble lagt inn 6-7 ganger.
Ofte ble jeg skrevet ut på dagen og kom tilbake på kvelden.
Jeg hadde vært død hvis ikke min bestevenninne hadde vært med meg omtrent 24 timer i døgnet og ringt ambulanse og politi utallige ganger.
Det hadde jeg stadig ble avvist i døra på akutt psykiatrisk etter alvorlige selvmordsforsøk viste bare meg de mente at
livet mitt ikke var verdt å redde.
Det var slik jeg følte det igjen.
Basically sa hun en ting.
«Du er oppegående nok til å velge selv om du vil leve eller dø»
Fordi jeg ikke er psykotisk eller manisk kan jeg ta det valget selv.
Jeg vet ikke hva jeg mener om det..
Jeg liker det jo på en måte, de kommer jo ikke til å stoppe meg.
Samtidig kjenner jeg at jeg hadde blitt rasende om noen med som
stod meg nær fikk den setningen slengt i trynet.
Hadde ikke noen grepet inn i mitt liv hadde jeg vært død nå.
Hadde ikke jeg fått nærmere 2 år på psykehus hadde
ikke jeg sittet her og skrevet til dere.
Men, som jeg sa, dette bare bekrefter for meg at flere enn meg
mener at andre pasienter er viktigere enn meg, at
de som egentlig skal hjelpe meg faktisk ikke bryr seg om
jeg dør eller ikke, at mitt liv ikke er verdt å redde.

Dette var den første av 2 innleggelser jeg har hatt de siste 3 ukene.
Den siste ble jeg skrevet ut av denne uken,
det samme skjedde..
Bar først ned på legevakta med politi..
Selv om sårene absolutt burde syes,
valgte legen å ikke gjøre det fordi jeg
var så utrolig urolig, jeg falt
inn og ut av gjenopplevelsesanfall, jeg
klarte ikke være rolig mer enn et par minutter av gangen.
Vaktenes hender ble overgripernes hender
og jeg skrek og kastet på meg så
tre stykker måtte holde meg nede.
Igjen satt vaktene med meg, igjen var de
helt fantastiske. Jeg hadde to som kjente meg
godt, og det gjorde hele forskjellen i verden.
Takk.

Jeg er smertelig klar over hvorfor de behandler meg på psykehuset.
Akutt psykiatrisk har bestemt seg for at jeg har diagnosen Borderline (også kalt emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse,
men bruker Borderline fordi det er kortere).
Setningen;
«All forskning tilsier at folk  med din
diagnose ikke har godt av å være innlagt.»
har fulgt meg veldig lenge.
Folk med min diagnose?!
Det er INGEN andre enn akutt psykiatrisk som mener at jeg har den diagnosen. Min behandler gjennom 3 år mente ikke jeg har den. Mine to nåværende psykologer som har kjent meg i snart 1 år mener ikke jeg har den. Langtidsavdelingen jeg var på i halvannet år mener ikke jeg har den. Min egen mor som er utdannet innenfor psykiatri
mener heller ikke at jeg lider av Borderline.
Jeg får altså ingen hjelp fordi det
menneskene på akutt psykiatrisk
behandler meg utifra en
diagnose som står på papirene mine,
de tar ikke med det faktum
at jeg ikke er en diagnose,
at jeg har individuelle behov,
og at folk med samme diganose
faktisk er individer.
Jeg har skrevet en egen post om dette,
denne finner du
her (Jasså, så du Borderline, du?)
Noen utdrag kommer her;

Noe av det vanskeligste med å bli behandlet som Borderliner er at jeg blir ikke tatt på alvor. Selvmordstanker blir noe som går over, når jeg prøver å si jeg er redd for hva som kan skje er det selvmordstrusler. Selvmordstanker blir ikke tatt alvorlig fordi det liksom ligger i min diagnose og at de mener at jeg kommer til å føle det anderledes om noen timer eller dager. Selvskadingen har også blitt forklart som; dette er jo sånn dere holder på med, det er få som har anerkjent at smerten som ligger bak faktisk er noe jeg sliter med hele tiden, det er ikke noe som kommer og går i ustabilitet.
(…)
Men hva med hvor lite stabilt det blir å komme inn og ut av korte innleggelser flere ganger i måneden? Hva med langvarige selvmordstanker som blir bagatellisert ned til en “krise” som kommer til å gå over snart? Hva med at menneskeliv føler at ingen bryr seg nok til å bruke tid på en innleggelse på noen uker? Hva med selvskadere som føler at hele grunnlaget blir bagatellisert? Hva med de som blir stigmatisert med en lidelse og derfor blir behandlet som en enhet – selv om de er like forskjellige som individer som alle andre er? Hva med mennesker som dør eller nesten dør fordi de ikke får ha folk rundt seg når de trenger det? Hva med alle der ute som har blitt fått feil diagnose og dermed går glipp av verdifull behandling?
Hva med oss?

Minnene fra en time hos psykolog S begynner å komme.
En liten jente i en stor kropp sitter og gråter.
Det er noen minner som ikke vil forlate hodet til min vesle
hjelper, hun er ikke gammel.
Pappa var ekkel i badekaret, fikk hun endelig frem.
Helt siden psykolog S har fortalt meg hva den vesle i meg
sa har jeg bagatellisert det.
Det var vel ikke så ille.
Jeg var vel rundt 2 år, jeg vet ikke hvor alvorlig det var.
Jeg har jo mistenkt det, da jeg husker overgrep fra 5 års alderen,
og jeg har minst to deler under 4 år..
Jeg har tenkt at, sammenlignet med det andre jeg har vært gjennom,
var det sikkert ikke så fælt..
Men noe gikk opp for meg i går – selv om jeg tenker at det ikke var
så ille var det faktisk så alvorlig at jeg splittet meg, at jeg begynte å skape andre deler i bevisstheten som skulle ta seg av det.
Og det er ganske alvorlig når hjernen tyr seg til å splittes.

Noe mer slo meg.. Noe av det vondeste som har slått
meg på veldig veldig lenge…
Når overgrepene begynte i 2 års alderen og vi plusser
på M (overgrep i voksen alder) har jeg blitt misbrukt
i nesten 19 år! 19 år!

Det pluss to overfallsvoldtekter den siste tiden har gjort livet
mer eller mindre uutholdelig.
Som dere skjønte på siste post har jeg også
hatt bursdag i disse tider.
Det er en ekstra vanskelig tid..
Slangen brukte alltid min bursdag
som unnskyldning til å dra overgrpene
et skritt mot det verre..
Første voldtekt skjedde på 8 års dagen min,
første gruppe voldtekt skjedde på 9 års dagen min.
Hemmeligheten har også plaget meg noe voldsomt.
Livet gjør vondt.
Mens jeg var innlagt sist gang fikk jeg også melding av M..
Han kommer seg ikke inn der jeg bor nå, men
han skremmer vettet av meg..
Jeg vet han henger rundt her jeg bor,
jeg er redd han kommer etter meg snart.
Jeg føler meg lissom ikke trygg noen steder :(
Jeg fikk masse støtte av de på psykehuset da,
det hjalp masse.
De destruktive delene er veldig på banen.. Nå. for et par uker siden,
skjedde noe virkelig skummelt.. Og det verste var at det var ikke første gangen det skjedde :/ For femte gangen «våknet»
jeg opp i en bil på strøket. For de som ikke vet hva strøket er,
er det der de prostituertere  går.
Noen på innsiden savner sånn den
seksuelle selvskadngen de fikk
gjennom M at de oppsøker folk
som vil kjøpe sex.
Heldigvis har jeg alltid kommet til meg selv før
det har skjedd noe, men mennene blir som regel
ganske rasende, men har heldigvis aldri fulgt etter
meg mens jeg løper ut i natten.

Det er mye vondt i livet mitt for tiden
Nesten hver gang jeg er med folk
forbereder jeg meg mentalt på å si farvel.
Men overlevelsesinstinktet i mennesker
er sterkt, også i meg.

Så livet fortsetter..
Spørsmålet er hvor lenge..

Enough said..

Fælt bursdagsminne

Enough said..

Hemmeligheten i år og…

Hun våknet brått av at døra øverst i den lange
trappa ble åpnet og det ble kastet en tørr skalk inn.
Hun var på vei for å ta den, men det kom plutselig en rotte og
kastet seg over den lille matbiten hennes.
Hun rygget raskt, hun turte ikke å nærme seg den store rotta.
Hun fryser der hun sitter på jordgulvet kun i ført nattkjole.
Hun hadde mistet tiden på hvor lenge hun
hadde vært der, men hun ville tippe halvannen ukes tid.
Hun hadde ikke vært ute av kjelleren i det hele tatt denne tiden og
visste det var hvertfall halvannen uke før hun kom seg ut igjen.
Den skalken var belønningen for at
hun ikke hadde sparket og slått forrige gang de voldtok henne.
De var 6 menn mot den lille forsvarsløse 9åringen.
Hun visste de kom til å komme i dag og, men ikke hvor mange.
Hun visste aldri hvor mange.
Hun husket året før, da den første voldtekten
skjedde med den 8 år gamle kroppen.
Det føltes ut som hun  ble revet i to…
Hun husket godt noen uker etter, da hun på
9 års dagen sin lærte at det gikk ann å
bli voldtatt av to menn samtidig..
Hun lærte mekanismene i kroppen..
Visste du at når kroppen er så redd at man tror man skal dø
tisser og bæsjer man på seg?
Det er et forsvar kroppen har for å jage bort de som skal skade.
Men de ble ikke skremte, de bare ble sinte og
slo og kvelte henne enda mer.
Hun lå i mørket og tenkte på alt hun hadde lært de siste årene..
Da hun var 8 år visste hun hvordan hun skulle ligge
slik at voldtektene skulle gjøre så lite vondt som mulig.

Allerede fra 5 års alderen hadde hun lært at døden
ble ikke lengre noe vagt, men
noe alt for reelt som hun opplevde
alt for mange ganger.. Det var ikke lengre
trusler, men noe som kom til å skje
hvis hun ikke gjorde som de sa.
Men de ville jo ikke slå eller kvele henne,
men det måtte hvis hun brøt reglene.
Hvis hun skrek, gråt eller kastet opp det hvite ekle
kom det automatisk en straff,
sånn er det bare. Hun trodde hun skulle dø
hver gang de kvelte henne til hun besvimte..
Eller hver gang de sparket henne mens hun lå
og hev etter pusten etter gjentatte spark i magen.
Hun trodde hun skulle revne på midten når de
voldtok henne, spesielt hvis det var flere raskt
etter hverandre. Hun trodde hun aldri kom
til å føle pusten i lungene  igjen hver gang de
stakk det slemme inn i den lille barne-halsen og det ekle hvite
ble så masse at det kom ned i lungene hennes.

Av mennene som kom innom kjente hun rundt halvparten..
Det var i forbindelse med 7 årsdagen sin begynte Slangen
å leie henne hun til andre slemme menn.
Nye slemme menn med nye slemme hemmeligheter..
Hvordan savnet etter Slangen faktisk var virkelig.
Den lille jenta skjønte at mange ikke ville forstå
hvordan det gikk ann å savne en som voldtok en.
Men nå de nye mennene gjorde så ufattelig mye
mer vondt var det nesten naturlig å
savne han som faktisk gjorde henne mist vondt.
Slangen var den eneste konstante voksne hun hadde,
han var den eneste som i begynnelsen av barndommen
viste kjærlighet og ømhet. Selv om han viste det på
vanskelige måter var han i hvertfall der!
Selv om berøringene var uforståelige
var det hvertfall en måte å vise at han var glad i henne på.
Hun husket da de drepte den lille kattungen
som naboen hadde. Hun var så glad i den kattungen.
De hadde lemlestet det stakkars dyret
til det blødde ihjel.
Den lille jenta måtte se på, høre smerteskrikene til
den stakkars lille uskyldige kattungen.
Og hun visse hva som kom til å skje hvis hun skrek eller sparket
neste gang de kom, de kom til å drepe den nye hunden til den andre naboen.

Plutselig hører hun noen tar i dørhåndtaket.
Hun teller bena som kommer ned, de tilhørte 9 menn.
Hun telte flaskene de hadde i hånden.
Hun gjemte seg under bordet, la hodet i hendene
og lekte usynlighetsleken. Hun dro nattkjolen så langt
ned som den gikk, men den ble raskt revet av henne.
Idet den lille jenta blir dratt ut av gjemmestedet etter håret,
løp den lille jenta inn i mørket inni seg og en annen liten
jente måtte ta over det horrible som skjedde..

Jeg har gått gjennom en veeeldig re-traumatiserende periode nå..

Jeg har skrevet om dette før..

Hemmeligheten..

For de som ikke har fulgt meg kan jeg forklare at jeg ble ca 3 uker, hvert år fra jeg var 8 år til jeg var 12 år, ble låst nede i kjelleren, tjuefire timer i døgnet, i 3 uker, slapp ikke ut. Det var voldtekter hver dag.
Da jeg var 8 var det bare en av gangen, men fra jeg var 9- 12 år kunne det være så mange som 10 stk som byttet på å voldta meg, ofte 2 turer pr stk.
Flashbacksene har blandet seg med dissosiasjonen og blitt så ille at jeg er rett tilbake i overgrepet pga at jeg lukter luktene, hører lydene, får fantomsmerter der de holdt, slo og voldtok, jeg kan fryse slik jeg gjorde, kjenne kjellergulvet under meg, og minnene i hodet blir like virkelige at jeg ser de like godt som øynene mine gjør. Har skildret det her(Kjellergulvet) og her(Du er trygg)..

For de som fulgte meg i fjor kan lese det oppdaterte innlegget her da flere minner har gjort at det virker som perioden var litt tidligere enn jeg først antok..

Maten går fortsatt rett vest.. I begynnelsen spiste jeg veldig lite..
Jeg tror ikke kun det handlet om slanking denne gangen..
Jeg tror jeg på et visst plan ikke vil spiste fordi da
blir den indre veggen tynnere.
Og når den indre veggen blir tynnere kom jeg nærmere og nærmere det punktet hvor jeg tørr å ta livet mitt..

Forrige mandag kom jeg veldig nære..
Jeg hadde time hos legen, hadde egentlig ikke tenkt
til å si noe om hvordan jeg hadde det, men brøt helt sammen
der. Alt jeg fikk sagt gjennom gråten var at jeg orker ikke mer.
Han sendte meg rett til DPS der akutteamet var. Der var det ikke mye hjelp å få..
Fikk snakke med en lege og en psykolog.
Alt de sa var at dette hadde jeg kommet meg gjennom året før.
Men året før hadde jeg ikke hatt alle minnene jeg sitter med i år.
Pluss at i fjor satt jeg på lukket avdeling med fotfølging.
I år er ikke det samme som i fjor.
De hadde snakket med primæren min, og hun
sa at hun følte at de tok meg på alvor.
Det gjorde ikke jeg..

Jeg tror at jeg har bestemt meg sikkert 4-5ganger de siste ukene.
Men, hver gang jeg planlegger så feiger jeg ut..
Brev, metode og tid er klart, men jeg begynner alltid
og overanalysere alt som kan gå galt. ‘

Jeg har også begynt å merke at depresjonen kommer snikende.
Nå kommer dere til å syntes jeg er kjempe ekkel, men jeg har  ikke orket å dusje på nesten 2 uker. Jeg går  i de samme møkkete klærne
hver dag. Jeg gråter 6-7 timer i døgnet.
Jeg har vært nære selvmord ca 4 ganger den siste halvannende måneden. Ting er ikke lett.

Men likevel, det tyngste nå er at tiden på året med kjellerukene  er forbi, har det ikke blitt noe lettere..

Tar dette aldri slutt..?

«Det skremmer meg»

«Det skremmer meg» sier psykolog O for andre gang..
Endelig er vi tilbake i kontoret hans etter hans lange permisjon.
Første gang han uttrykket disse ordene snakket vi om natta til onsdag.
Jeg hadde skadet meg. Veldig.
Etter å ha blitt funnet av nattevakta fra Hjelperne i huset fikk han lappet meg sammen og sendt meg til legevakta.. Over 4 1/2 time og 96 sting senere ble jeg endelig sendt hjem. De ville ha meg inn til psykiatrisk vakttjeneste, men siden jeg hadde Hjelperne i huset hjemme slapp jeg. Jeg takket sykepleierne og legene (Det var i vaktskiftet, så det kom to nye) opp og ned, men jeg tror ikke de skjønte hvor godt det var å bli møtt på den måten jeg ble møtt på. Da jeg kom var jeg helt ødelagt, men sykepleieren tok meg såå godt i mot, holdt hånda mi og blikket mitt hele tiden frem til vi kom til sårstua. Jeg switchet til Skremt(5 år)
under syinga, jeg var borte ca en time og tre kvarter.
Etter jeg kom tilbake snakket jeg en del med sykepleieren om
det med DID, han sa at han ble veldig redd. Jeg ble litt forundret, siden Skremt pleier å være ganske rolig.. Sykepleieren måtte innrømme at jeg var den første han hadde truffet med splittet personlighet,
at han kun hadde hørt om det før. Sykepleieren var kjempehyggelig da,
han sa han var lei seg da han måtte gå og sa at jeg var en av de hyggeligste pasientene han hadde hatt på lenge. Det varmet.. <3
Det eneste negative var at jeg møtte vakta som hater meg..
Jeg havnet hyperventilerende under en seng på vei inn.
Plutselig hører jeg en streng og høy stemme si;
«Fragile, gi meg veska di NÅ»
Jeg skjønner at han vil gå gjennom den da jeg har hatt med meg ting å skade meg med før, men det går faktisk ann å vente til jeg har klart å roe meg eller å prate til meg på en hyggelig måte. Han har NULL respekt for selvskadere what so ever:( Eller respekt for mennesker for den saks skyld…!!)

Men tross hvor ubehagelig vakta var var det ingenting mot
det jeg satt igjen med etterpå.
Selvskadingen hjalp ikke..
Som jeg skrev i forrige post hadde jeg beskrevet det at det er mye selvskading faktisk er et positivt tegn, da jeg bruker det som en
overlevelse mekanisme. Jeg gjorde det i går fordi jeg ønsket å komme meg gjennom natta uten et selvmordsforsøk.,!
Da det ikke hjalp var håpløsheten helt fullkommen og jeg var klar for å ta livet mitt.. Hadde ikke nattevakta funnet meg vet jeg ikke helt hva som hadde skjedd.. Tror ikke jeg hadde levd nå hvis ikke han hadde funnet meg i tide..

_____KAN TRIGGE_____

På onsdag skjedde noe av det flaueste jeg har opplevd på LENGE!
Jeg kom hjem fra legevakta ca kvart på 4 på natta,
hadde tatt medisinene på legevakta, så var ganske klar for senga..
Kl 10 bråvåkner jeg av telefonen.
Det var rørleggeren, han skulle komme med en gang.
Jeg kastet meg ut av senga og inn på badet.
Jeg hadde tatt en liten arterie så det var blod overalt.
Jeg kaster meg ned på gulvet for å tørke opp, men rakk ikke mer enn en femtedel før det ringte på døra. Jeg prøvde fortvilet å forklare at jeg hadde prøvd så godt jeg kunne, men måtte bare beklage at det så helt forferdelig på badet.. Han fikk ganske sjokk. Han spurte om jeg hadde falt. Jeg sa nei, og da la han merke til pulsvarmerne jeg hadde på armene, og det virket som han skjønte hva som hadde skjedd.
Han sa at vi måtte ta badekaret fra hverandre, så ha bad meg rydde unna all shampo og sånt, så skulle ha komme tilbake i morgen.
Et kvarter senere ringer sjefen av boligen og (jeg følte) kjeftet fordi rørleggeren hadde sagt han ikke kom tilbake før blodet var borte.. Jeg ble utrolig lei meg–
Likevel kom det noen fra Hjelperne i Huset for å hjelpe meg å tørke blod.
Da sa de at sjefen hadde bedt de komme fordi jeg ikke orket å gjøre det selv..
Så kanskje hun ikke var så sint likevel:)

«Det skremmer meg«, sa psykolog O for andre gang.
Denne gangen snakket vi om menneskers grusomhet.
Alt jeg har blitt utsatt for av rundt 30 overgripere i nesten 14 år.
Med M har jeg blitt misbrukt over halvparten av livet mitt.
Overgrep startet (tydeligvis, siden jeg har to
delpersonligheter som er under 4 år) før jeg var 5,
leid ut til andre pedofile som 7åring og
blitt voldtatt for første gang som 8 åring.
På 9 årsdagen min lærte jeg at det går
ann å bi voldtatt av to menn samtidig.. (EDIT oktober 2015. NYE MINNER HAR KOMMET, DERFOR KAN DET STÅ FORSKJELLIG ALDER I NYERE INNLEGG)
Voldtektsmennene tok brutalt to fostre ut av meg, første gang i en alder av 13 år.
Det har vært TØFT.
Likevel klarer jeg ikke å la være å forsvare voldtektsmennene..
Jeg sier at de ikke visste bedre fordi jeg ikke var verdt noe mer.
Har brukt dette bildet før, men det er som en liten gutt som sitter med forstørrelsesglass og svir en maur. Ingen kommer til å ta det så tungt,
fordi mauren er ikke noe verdt.
Slik tenker jeg det har vært med mine overgripere opp igjennom..
De valgte meg fordi jeg var uten verdi.
Det handlet ikke om de, det handlet om meg.
Enkelt og greit.. Jeg måtte straffes! Ikke fordi de ville,
men fordi sånn var reglene, slik foregikk opplegget.

Vi snakket også litt om maten. Den går det ikke så greit med :/
Siden lørdag forrige uke har jeg kun spist tre knekkebrød, >
en nutrilettbar og 3 plommer. Minus to ganger.
Første gang var jeg ute og spiste med mamma. Den fikk jeg opp igjen.
Men jeg har også vært på kino denne uken.
Det gikk rett vest.
Jeg vet jo at når jeg ikke spiser på en stund øker trangen etter å overspise.. Det var det som skjedde på kinoen.
Jeg så meg helt blind i godteributikken og kjøpte popkorn og godteri og brukte 140 kr kun på det. Sa til han jeg var med at jeg ikke hadde spist middag den dagen. Sannheten var at jeg ikke hadde spist på to døgn.
Jeg hev i meg under hele kinoen.
Oppkast ble det lite av da det var flaut å forlate kinosalen,
pluss at popkorn er ca noe av det verste i verden å kaste opp :p
Men jeg hatet meg selv etterpå..
Jeg vet at dette ikke kommer til å holde lenge..
Jeg ender alltid tilbake på overspising.
Det litt vonde er at dette sjelden
blir tatt opp som noe særlig problem.
Jeg har gått ned masse kilo, en gang 20 kilo i løpet av noen måneder.
Men fordi jeg alltid har vært overvektig da det begynte
har jeg aldri vært undervektig, så det
har lissom aldri blitt lagt merke til..
Eller, folk har jo sett det, men det har som
sagt aldri blitt sett på som et stort problem.
Og jeg går jo alltid opp igjen når jeg begynner å spise..
Siste omgang gikk jeg ned 16 kilo og opp 10 kilo.
Jeg regner med at jeg kommer til å sprekke før jeg når mål-vekta mi som er ganske lav. Pga savnet av bulimien sprekker jeg alltid.
Så, ja, det kan hende jeg ikke klarer å gå ned 30 kg i vekt.. Men jeg er så flau over hvordan jeg ser ut og selvhatet er så sterkt at det å sulte meg er den eneste måten jeg klarer å leve med meg selv akkurat nå..
Psykolog O bad meg om å vente med å prøve å gå
ned i vekt, da jeg trenger å holde den indre veggen tykk
fordi jeg har så mye å jobbe gjennom i timene fremover
og fordi jeg sover så dårlig- noe som gjør den indre veggen
enda tynnere..

Vi snakket om marerittene jeg har hatt..
Jeg har lenge hatt mareritt om pappa uten at de egentlig er mareritt..
Jeg drømmer enten at jeg blir tvunget til å overnatte hos pappa, eller den gjentakene drømmen av å ligge i barnerommet og han kommer inn og lukker døra etter seg. Mot slutten av disse to drømmene våkner jeg alltid i fullstendig panikk. Jeg gråter, hyperventilerer, våkner skrikende osv.. Også har jeg aldri helt forstått hvorfor jeg våkner så livredd.
Jeg har også gjentakende drøm at pappa og en kamerat av han kommer beruset inn i kjellerstua der jeg sitter. Så holder pappa meg fast mens kameraten voldtar meg.. Psykiater S sier at det ikke er sikkert at dette har skjedd fordi drømmene er helt identiske, da minner ofte huskes forskjellige.. Jeg har heller ikke hatt dette minnet i flashbacks, noe som muligens kan tyde på at det er hjernen min som fucker med meg fordi jeg alltid har vært så redd for pappa.. Det er noen ganger jeg nesten skulle ønske det var virkelig, fordi da kunne jeg bearbeidet det og blitt kvitt marerittene. Er de ikke virkelige kan jeg ikke fått gjort noe med det, så jeg må leve med de forferdelige marerittene resten av livet.. :/ Er det noen som har noen har lignende erfaringer? Å ha drømmer som er nøyaktig like hverandre natt etter natt? Vet du om de er virkelige eller ei? Håper noen har noen erfaringer å dele..
Som jeg har nevnt før husker jeg overgrep siden jeg var 5,
men jeg har to delpersonligheter under 4, så det kan virke som det har skjedd noe mer. I nesten to måneder nå har jeg hatt mareritt hver kveld om at pappa voldtar meg. De verste drømmene er når han voldtar meg og så går igjen. Det er lettere hvis jeg våkner midt i, fordi da kan jeg ser meg rundt og skjønne at han ikke er her, at det ikke har skjedd.
Men når jeg drømmer at han drar igjen før jeg våkner blir jeg liggende og tenke at han faktisk har vært her, når jeg drømmer at han har dratt og jeg våkner med fantomsmerter og angst blir jeg helt overbevist om at han har vært der. Nettene er forferdelige for tiden. Jeg ligger i krampegråt i flere timer og hyperventilerer til jeg besvimer. Jeg sover veldig dårlig..
Derfor vil psykolog O at jeg skal vente med slanking.
Han vil selvfølgelig at jeg ikke skal sulte meg, men
han vil at den indre veggen skal være tykk og sterk
når jeg bearbeider disse minnene..

Men selv om psykolog O sa at det skremte han sa han heldigvis at han tåler det. Han er utrolig god å snakke med, og han tar historien min så på alvor! Med han kan det nesten føles ut som det som hendte meg var urettferdig. Det er en god følelse.. Jeg møtt nok av folk som har hørt vanskelige historier før som bare sitter og nikker. Psykolog O skjønner virkelig hvor vondt dette har vært, og det er noe jeg trenger nå. Jeg trenger noen som ikke sitter der som steiner fordi de har hørt så mange overgrephistorier før.  Han har sikkert hørt det han og,
men han anerkjenner hele tiden hvor vondt det har vært å være meg.
Jeg trenger det.

På fredag hadde jeg misforstått klokkeslettet, så jeg kom meg ikke til psykiater S.. Vi fik snakket litt på telefonen, men det ble kort.
Jeg gikk til legesenteret for å spørre om jeg kunne prate med legen min.
Han hadde fullt opp. Da knakk jeg sammen i gråt,det var så flaut :(
Verdens søteste legesekretær(kjenner henne godt fra før av) sjekket med han 3 ganger, men det var helt fult.
Fikk time på mandag, da. Da tror jeg at jeg skal spørre om ernæringsfysiolog.
Jeg har nå bestemt meg, for å tilfredsstille bulimiens behov,
for å spise når det er med andre, når det er naturlig.
Når jeg er alene kommer nok sultingen til å vedvare..

M har også tatt kontakt :( Jeg tror ikke han kommer til å gjøre meg noe, men det er utrolig angstfremkallende og re-traumatiserende..
Tar dette aldri slutt..?

Selvdestruktivitet for å overleve..? (OPPDATERING)

Her kommer en liten post om mitt forhold til selvdestruktivitet for tiden..

Den siste halvannen måneden har jeg skadet meg to
ganger

..

Over alt får jeg høre hvor flink jeg er og hvor mye bedre det går med meg..

Skulle ønske det var sant..

Sannheten er at det er i perioder jeg ikke skader meg at varsellysene burde begynne å blinke, både hos meg og de rundt meg..

Selvskadingen er noe jeg bruker for å overleve, for å klare en dag til..

Det er når jeg er skikkelig suicidal at jeg ikke skader meg selv, selvskadingen er for å overleve!

Selvskading er blitt en overlevelsesteknikk jeg er fullstendig avhengig av

Skal jeg overleve så trenger jeg å skade meg..

Det er som en kreftpasient som tar medisiner for å overleve, for å klare
å komme seg gjennom livet.. Er pasient som er innstilt på å dø dropper medisinene…

For alle som vet hvem jeg er, dette er ikke noe akutt suicidalitet!
Jeg har ting å se frem til :)
Jeg har nemlig blitt litt småbetatt av en kamerat av en kompis. Vi tre skal muligens på kino denne uken!  Ah, *sommerfugler i magen* :D
Det er helt SYKT sårbart, da.. Dette er første gangen jeg har hatt bittelitt selvtillit nok til å tenke at han kanskje muligens liker meg tilbake..!
Oppdatering kommer ;)

OPPDATERING
Dette er kjipt å skrive, men jeg lovte dere en oppdatering..
Jeg skammer meg sånn.. Svein Øverland satt gode ord om det med skammen på et foredrag jeg var på. At dårlig samvittighet er pga noe man har gjort, skam er pga noe man er, noe jeg er..

Takk for alle som var glade for mine sommerfugler i magen..
Men jeg skulle ønske jeg ikke hadde sagt noe i det hele tatt..
Han liker ikke meg..Selvfølgelig. Som jeg sa er dette første gangen jeg hadde bittelitt selvtillit nok til å håpe at han likte meg tilbake. Noe som selvfølgelig ikke var sant.. Han liker en annen..
Svein Øverland snakket om at sinne er bra, det må bare være rettet mot den riktige personen, altså den som har skadet oss.
Men det føles ikke naturlig å være sint på noen andre, det føles naturlig å være sint på meg selv.. At jeg noen gang kunne trodd at noen kunne likt meg, det er bunn i grunn helt latterlig.. Jeg er ikke pen, ikke morsom, ikke interessant, ikke kul.. Og jeg føler meg så feit nå at det er dager jeg ikke kommer meg ut av huset fordi jeg skammer meg sånn om hvordan jeg ser ut.. Bah, nå klager jeg mye.. Sorry.
Jeg føler nesten bare et behov for å dele det, fordi jeg vil ikke at dere skal tro at jeg lenger tror at noen skulle ville ha meg. Jeg vet at dere vet at det er så og si umulig.

Jeg sier ikke dette for at jeg vil at dere skal si;
åh, men du er jo fin, klart noen vil like deg
fordi jeg vet dere lyver..

Okei, nok klaging for idag.. Takk for gode tilbakemeldinger, I love you guys.. ❤

Den følelsen

(Mobil blogg) Følelsen av å sitte rundt bordet med familien og gråte, uten at noen ser på meg lenge nok til å legge merke till det – den følelsen :'(

Et «sånt» innlegg

********Advarsel********
Det er et bilde her med kutt, så hvis
du blir lett trigget vil jeg at du skal hoppe over dette innlegget.

GAD, nå er det lenge siden jeg har skrevet noe her inne..

Grunnen er at jeg har ventet på det store temaet.
Jeg har havnet i en bølge der jeg kun har lyst til å  skrive om temaer, de store overskriftene, de meningsfulle ordene.
“Her  og nå”, sånne dager virker ikke verdt skrive om for meg  lengre.

Men når jeg da innser at i påvente av denne store overskriften skjønner jeg at det er best å bare lage en post som denne..

Så her kommer det da.. Et “sånt” innlegg, et innlegg der jeg bare snakker om hvordan det har gått den siste tiden., hvilke tanker og
hvilke tanker  og følelser som beveger seg rundt meg..

Den verste perioden  begynte da jeg for to uker siden tok en liten intox(overdose) på noen medisiner jeg hadde liggende.
Jeg tror det var mest for å skade kroppen, jeg fullt klar over at den dosen ikke var dødelig. Som jeg trodde resulterte
intoxen kun i masse oppkast og mye søvn.
Jeg valgte å være ærlig med Hjelperne i huset
da de lurte på hvorfor jeg var i så fryktelig dårlig form.
Vi hadde samtalen rundt 18 tiden på tirsdag..
Det ble mye ståhei ut av det..
Sjefen for boligen ble ringt, samt legevakta.
I ti   tiden kom akutteamet og kjørte meg til legevakta.. Etter mye om og men fikk jeg endelig snakket med en lege på psykiatrisk legevakt.
Jeg ble så glad at jeg nesten begynte å gråte da jeg så hvem som kom ut døra.. Det var Lege LC. Han hadde vært behandleren min på akuttpsyk noen ganger. Han  er superflink og SÅ god å prate med..
Vi pratet en stund, mye om hva som gjorde det vanskelig nå,
nemlig at årsdagen for aborten da jeg var 13.  Jeg husker
men husker at det var i juli en gang..
Han lyttet og forsto, han er veldig okei..
Vi ble enige om at jeg skulle legges inn på akuttpsyk..
For å være ærlig følte ikke jeg ikke at jeg trengte det, men jeg så hvor mye suicidaliteten min hadde skremt Hjelperne i huset var av at jeg hadde så mye tanker om å ende det, så jeg la meg rett og slett inn for å trygge de litt..
Natta ble lang, da jeg ikke fikk medisinene mine pga at jeg hadde
mye medisiner i systemet fortsatt.
Sovnet i morgentidene.
Så kom den fæle beskjeden jeg har fått i flere år..>
Med det mener jeg at pga en diagnose jeg hadde emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse,(EUPF) ble jeg avvist i døra på akuttpsyk fordi det har blitt gjort mye forskning rundt det at  mennesker med denne diagnosen ikke har godt av å være innlagt. Så istedet for å gi meg et par uker på Traume-posten (noe som vi har sett tidligere gjør at det går lengre mellom hver gang jeg bli innlagt)   var jeg innom mottak-posten flere ganger i uka i dårlige perioder.

Men, okei, tilbake til det som skjedde for2 uker siden.
Da jeg var på langtidsavdelingen ble jeg endelig kvitt EUPF’ diagnosen, jeg var så glad at jeg nesten begynte å danse :P
Men, altså. Jeg snakket med legen dagen etter og sa at jeg helst bare ville skrive meg ut. Jeg har ikke trengt innleggelse siden jeg ble skrevet ut av langtidsavdelingen  januar, så jeg syns ikke det var for mye å be om enn innleggelse.Jeg spurte derfor om jeg hadde fått kommet til Traume-posten hvis det var det jeg ville.. Jeg var sikker på å endelig få et ja, men istedet gulpet legen opp at folk med din problemstilling har ikke godt av å være innlagt!
Jeg ble knust.. Jeg hadde jo to lange opphold på  Traume-posten i 2011, og grunnen til at jeg fikk være der så lenge var at at jeg hadde holdt på å dø to ganger. Det er så vanskelig for meg å be om hjelp, må det virkelig gå så langt at jeg ikke klarer  mer og ender opp med et nytt alvorlig selvmordsforsøk før jeg få hjelp der?!?
Dette ble vondt, og etter av å fått den beskjeden spurte jeg om vi var ferdig, selv om vi bare hadde pratet noen minutter..
Så dro jeg hjem. Men Hjelperne i huset var fortsatt så bekymret at jeg måtte sove på sofaen i boligen, vegg i vegg med nattevakta.

Kvelden etter ble like vanskelig. Jeg selvskadet. Mye.

Det var mye blod, og det virket på nattevakta(de kommer innom hvert vaktskifte hvis de ikke får tak i meg) som om han kom til å ringe ambulanse pga alt blodet. Jeg fikk roet han ned. Han ringte kveldsvakta som ikke hadde gått hjem enda og de ble enige om at det måtte sys. Det var ikke jeg enig i. Jeg orket ikke tanken på det, så vi stripset så godt det gikk…

Jeg sliter veldig med å sove for tiden.. Jeg drømmer så mye vondt at jeg er helt utslitt, og når jeg gjennomsnittet sover 4-5 timer blir nettene lange. Og når jeg våkner er jeg så redd at jeg klarer ikke slappe av nok til å få sove uten mer medisiner, jeg klarer ikke ligge å vente på søvnen, jeg tyr til medisiner for å bli så dopa at jeg sovner uten om måtte ligge å vente på å sovne
-fordi det klarer jeg ikke.. Men da blir det fort 500-600 mg truxal i løpet av en natt, og det er jo ikke bra. :(

Ellers går maten rett vest.
Vekta og for store klær viser at jeg har gått ned i vekt, men  jeg føler meg feitere enn noen sinne!   :(

Jeg har droppet sultingen da, det er jo greit. Jeg spiser en frukt eller drikker et glass juice hver  3 -4 time.

Bulimien kommer og går litt som den vil..
Jeg har de siste helgene vært med familie og da har jeg måttet spise.
Jeg spiser masse, pappa kommenterer at jeg veier for mye til å spise så mye, og jeg flyr og  spyr.. Blæh.. :(

Ellers er selvmordstankene verre enn på lenge..
Tror ikke det har vært  så voldsomt siden for ca et år siden..
Jeg har dato, tid, sted og metode en dag neste uke..
Det som er så sinnssykt digg er at det er at de av dere som vet hvem jeg er ikke får gjort en eneste ting, fordi den eneste løsningen er å legge meg inn på akuttpsyk, men de vil ikke ha meg.

Med andre ord, det er ikke noe  å få gjort med det, så  hysj..

Valget om å leve eller å dø tror jeg er en av de
av de tøffeste valget et menneske må ta..

Mange synes det er egoistisk å ta livet sitt, for å ikke
såre familie og venner.Men jeg synes egentlig
at det er like egoistisk av familie og venner
skal tvinge folk til å leve, selv om de går gjennom
helvete.. Det er som å holde en kreftpasient full av smerter til
å leve kun for de som er glad  en.
Ja, det er et hull i dette bildet her, fordi en jeg/vi – i motsetning til en  døende kreftpasient –  kommer en dag
da jeg/vi er friske nok til å klare meg/oss.
Det virkelige spørsmålet blir om den lidende synes
trappen mot  lyset blir for bratt, for tung
og for mørk.

Jeg er litt der..
Jeg tror at om  mange(!) år
kan jeg være frisk nok
til å leve et halvveis liv.
Det virkelige spørsmålet
er om det som er på toppen av  den
bakken min er for tøff.
At gleden på toppen ikke kan sammenlignet
med den enorme  byrden og smerten
som skal til for å nå toppen av trappen?

De to som aldri ble..

***Advarsel***
Dette kan være triggende
å lese for noen,
det er grafiske
skildringer av påtvunget
aborter..

Please les med respekt…

Okei..

Dette tror jeg blir det tøffeste innlegget jeg noen gang har skrevet..
Jeg ber om at dette skal leses med respekt, fordi dette er det
såreste gjennom mine 16 år med overgrep som barn og 4 år
med overgrep som voksen.
Dette har jeg bare snakket om med sjelesørgeren, Psykolog S
og en kamerat, men jeg syns oftere det er lettere
å skrive enn å snakke, så da
prøver jeg å få det ned her..

Dette skulle jo egentlig postes på morsdagen,
det var jo den som tippet alt..

Jeg nevnte graviditet nr 2 i et annet innlegg…
Skrev ikke så mye mer enn det at Slangen og de
sørget for at det barnet aldri så dagens lys.

Jeg føler jeg trenger å skrive litt om de to,
de som aldri ble..

Første gangen det kom noe i magen var jeg 13 år..
Jeg hadde ikke hatt mensen lenge, men den var alltid i tide.
Plutselig stoppet den opp.
Jeg ble kvalm om morgenene,
og frykten kom..
Slangen hadde vært ganske streng lenge,
passer på at jeg fikk mensen månedlig.
Hvis ikke den kom, kom han
ta seg av det, som han pleide å si.
Jeg fikk noen eldre venner til å kjøpe en test til meg
-sa det var enn tullegave til en venninne.
Svaret som kom på den var den verste beskjeden
jeg noen gang hadde fått som 13 åring.
Jeg gråt og gråt og hyperventilerte til
jeg besvimte. Jeg husker bare at
jeg ikke fikk puste, og det neste jeg husker
er at jeg ligger på bakken med
kul i bakhodet.

Slangen var borte mange uker, men
dagen kom da jeg skulle overnatte hos han igjen.
Han ble rasende..
Ingen av oss hadde noe clue
om hvem som var faren, men det var noen
flere der den natta.
Jeg husker at de bandt meg fast.
Det var 3-4 + Slangen, de kom truende mot meg.
Gjennom tårene så jeg lange og tynne objekter.

Det neste jeg husker er at jeg ligger halvveis bunnet fast.
Jeg var alene,
men det var tydelig at de hadde løsnet på tauet,
slik at jeg skulle komme meg løs derifra.
Det var størknet blod over alt.
Smertene var uutholdelige.
Jeg skvatt av en lyd og så at det var samlet
noen rotter rundt noe som så ut som en
blodig bitteliten dukke.
De spiste på den.

Jeg tror hjernen min var nødt til å beskytte meg da,
fordi det er noe av det verste jeg har vært med på.
Det tok flere dager før jeg skjønte at de hadde
sittet og spist på fosteret..
Det har vært et flashbacks jeg hatt mye av den siste tiden,
den bittelille hånden som syntes mellom rottene som
kaster seg over maten.
Jeg har aldri husket hva som skjedde..
Jeg trodde det skulle bli lettende, fordi det å blir gravid
som 13 åring er vel ikke akkurat noe jeg hadde taklet.
Men så kom sorgen over det lille som hadde bodd inni meg,
det vesle jeg aldri fikk tilbake,
livet som ikke fortjente å ende på den måten.

Som jeg skrev husket jeg faktisk ikke
hvordan de fikk barnet ut av meg.
Det var slik før en måneds-tid siden.
En av de små (tror det var Skremt)
hadde snakket med psykolog S..
Hun husket hvordan de hadde fått
ut barnet fra magen min.
De hadde brukt strikkepinner
og en stål-kleshenger for å
få fosteret ut av meg.

Når jeg fikk vite hva som hadde skjedd
ble jeg helt i sjokk..
Jeg tror ikke jeg klarte å ta det innover meg
så jeg bare fortsatt samtalen som om ingenting hadde skjedd.
Det ble for tøft..

Andre graviditeten hendte da jeg var 15..
Slangen hadde fortsatt stein kontroll oversikt
over når det var fare for ny graviditet.
Jeg husker biter av at det var 3-4 skt som stod og
sparket meg i magen..
Denne gangen var jeg ikke så
langt på vet som forrige gang,
husker bare glimt av intense
smerter og mye blod.

Etter graviditet nr 2,
dabbet overgrepene veldig
det siste 1  1/2 året
før jeg flyttet hjemmefra.

Er det noen minner som er sykt
påtrengende for tiden, så er det nettopp minnene
av 2 de små som aldri ble.
Skyld følelsen er ENORM..
Hadde jeg sagt i fra til
noen om
overgrepene
under første graviditet
ville det første barnet overlevd.

Hadde jeg hatt mot nok til å si ifra til noen
kunne 2 små barn reddes.
Det er min feil at de aldri så livets lys.
To uskyldige barn kunne vært reddet
hvis jeg bare hatt turt å
si ifra til noen om hva
som hadde skjedd..
Fortelle om alle voldtektene,
alle 25-30 mennene som var innom.
Men jeg var for feig.
Og de to lille som aldri ble
måtte lide med døden..

Humor som forsvarsmekanisme..?

Blæh, sorry at det er så lenge siden sist!
Jeg har tenkt mye på et nyttårsinnlegg,
men igjen med ordene for store, meningen for liten..

Nyttårsaften ble feiret med min beste venninne,
og det gikk overraskende bra.
(trodde jeg skulle bryte sammen fordi det var et nytt år og greier)

Reaksjonen kom kraftig natt til 2. nyttårsdag..
Det begynte med at jeg begynte å gråte av egentlig ingenting.
Men så ble det er og mer kraftig, og
jeg begynte å hyperventilere og
måtte bare komme meg ut.
Var ute var jeg og gikk i 2 timer, bare gråt og gråt..
Plutselig hører telefonen ringe.
Jeg ser i et glimt gjennom tårene at det er Hjelperne i huset,
som alltid ringer meg etter vaktskiftet..
Jeg måtte bare sette meg ned, puste og prøvde å se gjennom tårene.
Jeg la på og sendte en mld til nattevakta der jeg sa
at det ikke var noe vits å snakkes i telefonen,
jeg gråt så mye at han ikke kom til å forstå hva jeg sa.
Jeg sa at jeg bare hadde gått uten å se hvor jeg gikk – så
jeg visste ikke helt hvor jeg var –
men at jeg skulle prøve å finne veien hjem..
Det gikk heldigvis bedre når jeg kom Hjelperne i huset.
Fikk litt ekstra medisiner og gikk en liten tur  med nattevakta- det
hjalp bare masse å være sammen med noen..

Jeg hadde samtale med psykolog S forrige uke..
Vi snakket om selvmordstankene som har kommet
spesielt siden jeg ble utskrevet.
Jeg tuller og tøyser rundt det, klarer ikke være seriøs what so ever..
Vi kom inn på hvorfor jeg tuller så mye rundt,
både traumene og selvmordstankene.

Jeg har vært stille i så mange år…

Stilnet av
trusler________skam
skyld____________ redsel
selvhat___angst

Jeg prøvde å si fra en gang,
da jeg var 5 år..
Pappa ristet på hodet og gikk.
Siden da ble jeg stilnet..
Da tok det 15 år før jeg sa noe igjen.

Når jeg da begynte å prate om det ble
jeg kjempe usikker på hva slags reaksjoner
jeg «skulle» komme med.
Jeg husker jeg var livredd for å ikke bli
trodd fordi jeg gråter sjelden foran andre.
Heldigvis har jeg alltid hatt behandlere/
psykehus ansatte som vet at
en reaksjon kan komme i flere former.
Jeg har også blitt forklart av Psykolog S at
mine følelser ligger igjen hos delene,
at spesielt sinne og sorg er følelser
jeg ikke har, fordi delene har tatt de for meg.

Følelsene ekploderer i hodet mitt, men jeg klarer ikke bære de.

,

Hvordan skal jeg liksom  forholde meg til de rundt?
Det er mye bedre å late som jeg er sterk
enn å vise meg som sårbar..
Det er lettere å avvise
før en blir avvist.
Det er enklere å le
enn å gråte..

Jeg tror det med at jeg ler og tøyser så mye
rundt ting som er utrolig tunge å bære
er en forsvarsmekanisme..
At jeg vet at de vet at overgrepene var min feil..
Hvis du skjønner..
Det er blir litt sånn for meg, at hvis noen
kommer og skikkelig fyllesjuke og har vondt i hodet
så får ikke jeg sånn kjempe sympati for dette mennesket,
fordi det var ene alene de som valgte å drikke så mye,
ergo, jeg syns ikke synd på smerte for på en så åpenbar
måte er skyldig i ved sine egne valg.
Jeg tenker det litt slik med overgrepene også..
At jeg føler at de jeg snakker med vet at det er min feil.
Og jeg vil ikke fått det gnidd inn,
derfor ler jeg og tuller litt med det,
jeg gjemmer meg bak humoren..

Jeg tror det er en annen mekanisme også, at
historien min er så virkelig og så nære meg
at jeg trenger å distansere meg litt, bruke humor som
et skjold mellom meg og traumene.

Jeg merker at jeg også
er redd for at de
skal le
av historien min,
le av at jeg sliter så mye
av det traumet jeg har,
et traume som er min feil.
Jeg er redd de skal le,
av mine reaksjoner,
mine tanker,
mine minner
min historie,
så da ler jeg først..

Men bak latteren er en knust jente.

I tillegg (som jeg nevnte i stad) til dette sa Psykolog S at
han trodde at delene ikke bare
eier minnene mine, men at de også bærer følelsene mine.
Han sa at jeg kan snakke ganske følelsesløst om ganske
drøye minner, og det er nettopp fordi jeg har deler jeg har
«dumpet» følelser jeg ikke fikk lov til å føle.
Jeg fikk ikke lov til å være sint, trist, redd, osv,
jeg fikk ikke lov til å gråte, skrike, kjefte, slå tilbake.
Derfor fikk jeg deler om kunne bære følelene
som var forbudt for meg å ha.
Det er sjelden jeg gråter fordi da jeg var liten ble slått av å gråte.
Jeg er nesten aldri sint på andre,
om noen er sint på meg
eller vi krangler
er det meg jeg lar det går utover,
ikke den som såret meg,
vet ikke hvor mange ganger
pappa har kjeftet på meg
for noe som egentlig ikke
var min skyld..

Så det at jeg ofte ikke
gråter når jeg er trist,
blir sint når er urettferdige mot meg,
har med å gjøre at dette var følelser jeg
ikke fikk lov til å
I stede for å kjefte tilbake,
legger jeg reaksjonen  på meg selv,
ved å kutte eller spise og spy.
Jeg noen deler som er ekstremt sinte,
og jeg tror det nettopp er det som jeg skrev;
de

En av kveldene jeg var mest nære kanten for å ta en overdose
satt jeg hos en av Hjelperne i huset. Jeg snakket om alle gangene jeg virkelig trodde ting kom til å bli bedre, så skjedde det verre overgrep, mer vold, flere overgripere, overfallsvoldtekter, osv. Jeg gråt og han gråt en liten skvett han og.
Det rørte meg virkelig, at han gråt fordi jeg hadde det så vondt.
Det var noe forunderlig skjedde..
Jeg switchet til en liten en. Det var ikke noe nytt..
Men jeg har alltid trodd at alle delene ville dø!
Det er alt jeg har hørt om på innsiden.
Men da jeg switchet kom det en liten
jente frem, som jeg tydeligvis ikke hat hørt for..
Hun sa til nattevakta noe slik som;
Fragile vil hjem til pillene sine
Da jeg kom ut av det spurte nattevakta
om pillene, og jeg latet først som
om jeg ikke visste hva han snakket om.
Men da han forklarte om den lille ble jeg så flau..
Jeg vil ikke at det skal bli noe trusler,
jeg ville aldri sagt; nå går jeg hjem til pillene mine.
Jeg ble helt paff…
Jeg trodde virkeliga alle delene også ville dø,
det er hvertfall de jeg har hørt noe fra!
Jeg prøvde å snakke innover, og fant ut
at grunnen til at den lille ikke vil dø,
var fordi hun ikke var sikker på om
favorittbamsen ble med til Himmelen.
Så hun er nok mer redd for døden
enn det resten av oss er..

Mørket rommer alt for mye,
alle grenser som har blitt
brutt har lagt igjen
spor etter seg..
Mørket holder fast i meg,
overgriperne holder fortsatt

Og jeg er redd de aldri vil slippe taket..

Så, hvor står jeg?

Pillene ligger der de..
En kamerat sa til meg forrige uke
at han hadde en dårlig magefølelse
da vi skilte lag
Jeg var ikke like bekymret
som han, men jeg burde kanskje være..
Jeg har klart å la være til nå.
Jeg håper at selvmordstankene gir
seg snart..
At pillene slutter å skrike,
at skalpellene lar meg være i fred,
at tankene om å ikke orke mer
slutter å være så påtrengende..
Det er klart det er en overgang,
fra å ha folk rundt seg hele tiden,
til å være så mye alene.
Det skumleste er vel å ha fått
valget tilbake.
Jeg var innlagt i 21 måneder,
der valget om jeg skal dø eller ikke
ble tatt for meg.
Nå er det min..

To live or not to live – that is the question

Jula for en tiåring..

Jeg lå i senga, det var natten før min tiende julaften..
Jeg gråt så jeg ristet, men likevel lydløst.
Jeg lå å tenkte på alle de andre i femteklassen,
hvor mye de gledet seg til julaften.
Alt jeg følte var tomhet..
Jeg lengtet så etter døden at jeg hadde lyst til å hyle!
Jeg lå og tenkte på hva som hadde gjort at
jeg hadde holdt ut denne desember måneden.
Hver morgen.
En liten gave.
Det var det som hadde holdt meg fra brua.
Julekalenderen hadde rett og slett
vært det som hadde holdt meg fra
å hoppe.. Det eneste..

Hva i all verden skulle jeg gjøre nå som siste luka i adventskalenderen
åpnes i morgen?

Jeg hatet jula..
Slangen brukte alltid sånne merkedager
som unnskyldning for å ta overgrepene et hakk til det verre,
første gruppevoldtekt var på 9års dagen min,
første orale overgrep var på bursdagen hans i 5 års alderen min, første gang han leide meg bort til andre pedofile var i jula da jeg var 7..
Jeg likte ikke jula!

For ikke å snakke om alle forventningene,
alle liksom-smilene,
alle skulle se for en fin familie vi var..
Alle gangene jeg måtte skjule det vonde,
sette på maska, le høyt og prøve å
la smilet nå øynene.

Alle selskapene der vi liksom som
skulle passe inn i..
Hvis vi var hos noen som ikke drakk, sa mine foreldre
at de stort sett var avholds. Hvis vi var hos noen som drakk
ble de så fulle at de nesten ikke klarte å stå på bena.

Så der lå den tiåringen som hadde hatt en ting å
leve for dag etter-kalender gaven.

Nå var den borte, siste gave var i morgen.

Jeg husker jeg tenkte hvordan jeg i alle dager skulle holde ut?
Jeg satt ofte med kjøkkenkniven mot strupen når jeg var alene hjemme.
Likevel turte jeg ikke gjøre et ordentlig forsøk før jeg var 14-15..
Før dette prøvde jeg å nærme meg døden, som gå langs
veien med svarte klar uten refleks.
Men det gikk aldri slik som jeg hadde håpet.

Nå har gangene jeg har prøvd å ende livet uendelige.
Jeg håper av hele meg at det nye året blir anderledes,
at jeg klarer å holde hodet over vannet.

Jeg har aldri likt jula, og liker den fortsatt ikke.
Håper dere forstår litt mer hvorfor etter dette innlegget.
Jeg er glad for en ting, og det er at den snart er over ;)

Jeg skal jobbe alt jeg kan for at jeg har hatt mitt siste selvmordsforsøk
og at jeg kan oppleve noen gode juler fremover..
Håper virkelig du har hatt en flott feiring med de du er glad i.. ❤

De siste ukene..

___________________Kan trigge______________________

Jeg graver hendene lengre ned i lommene på kåpen for å
beskytte de fra den bitende kulden.
Jeg går litt i hast den siste bakken opp til t-banen
i frykt for å misse banen..
Da jeg kom opp så jeg at jeg ikke hadde tenkt til å stresse, den
hadde allerede gått, så jeg måtte vente på neste.
Men plutselig ble jeg glad at jeg hadde stresset allikevel.
Det er ingen der.
Verken på min side av perrongen eller den på andre siden av togskinnene.
Jeg går sakte mot kanten av perrongen og ser
lengselsfullt ned på skinne.. Jeg setter meg rolig ned og dingler med bena.
Jeg så til venstre og så at jeg kunne gå bak et tre der, gjemme meg
og hive meg foran banen når den kom.
Eller så kunne jeg legge meg ned med hodet først.
Jeg har så lyst, så hva holder meg tilbake?
Jeg sitter og der et minutt eller to og tenker.
Hvordan kan et valg være så lett og så vanskelig på samme tid?
Tankene begynner å vandre..

Dagen før hadde jeg pratet med både overlegen og psykologen..
De visste om pillene jeg gjemte hjemme..
De vil jeg skal gi de fra meg.
Men det er mine piller, de er lovlige reseptbelagte piller.
De er mine..
Jeg merket noe litt vondt fra overlegen..
Det virker som han tror jeg er frisk..
At jeg ikke er suicidal lengre.
Det er vel ikke helt sant..
Som om tanken om døden ikke slår meg lengre.

Den tanken finner meg hver dag..

Hver dag.

(Lørdag)
Jeg hadde gått en stund. Jeg ante ikke hvor jeg var lengre.
Jeg begynte i Oslo sentrum, men har nå hadde det gått i halvannen time..
Hadde hatt en kort samtale med en venninne, men det hjalp lite..
Jeg hadde gått rundt lenge, uten å egentlig bry meg om hvor jeg gikk eller hvor lenge jeg hadde gått.Bare gått, tenkt, grått. Kl nærmet seg 2300.
Plutselig kom jeg forbi en stor kirkegård.

Hjertet raste i meg. Det var mørkt der.
Det var veldig usannsynlig at det kom til å komme før dagen etter.
Jeg gikk med raske skritt inn i mørket og satt meg bak et tre.
Hendene mine skalv noe voldsom da jeg tok hånda ned i veska.
Jeg tok frem skalpellen og satt den mot halsen.
Plutselig hørte jeg stemmer bak meg og jeg farte sammen.
Jeg la skalpellen raskt i lomma og kom meg ut derifra.
Det var da jeg ringte nattevakten fra Hjelperne i huset, helt fortvilet..
«Jeg kan ikke dra hjem, fordi han vet hvor jeg bor«,
var det eneste jeg fikk frem det første minuttet.
Jeg gråt sånn at han ikke skjønte hva jeg sa,
så det må gjentas flere ganger.
Han klarte til slutt å overtale meg til å komme hjem,
komme til Hjelperne i huset.
Jeg falt sammen i tårer da jeg endelig kom dit.
Nattevakta tok meg i mot, gav meg sovemedisiner og fulgte meg hjem.

(Tirsdag 4.12)
Jeg sitter med legen etter å ha skadet meg.
Jeg er fortvilet. Jeg gråter, har grått i over en time.
Legen prøver å få ut av meg hva som har skjedd,
jeg skadet meg kun en time etter jeg kom tilbake til psykehuset,
uten egentlig å ha en åpenbar grunn, så de lurte
på om det hadde skjedd noe på permen.
Spørsmålene haglet..
I desperasjon etter å få spørsmålene til å slutte,
sa jeg det jeg ikke skulle sagt;
Jeg kan ikke si noe, det forrige psykehuset
truet med å ta kontakt med politiet!
Legen spør hvorfor det var snakk om politi, og
mens jeg nesten ikke klarer
å puste gjennom gråten innrømmer jeg;
Fordi han vil ikke stoppe.

Jeg ser på legen at han vet at jeg snakker om M.
Det var  natta før det hadde skjedd..

(Natt til Tirsdag)
Lukten av blod, tårer og svette har fylt rommet.
Han sto og tok på seg buksa mens jeg lå gråtende
i senga mens jeg fortvilt prøvde å få
på meg den revnede tunikaen.

Jeg hadde blod rennende fra  pannen og hadde vondt i
hele kroppen etter kampen jeg hadde kjempet for å få han bort fra meg.
«Jeg tror jeg er gravid..» hvisket jeg så stille
slik at luften såvidt bærer ordene frem til der han stod.
«Hæ?» sa han, tydelig irritert.
Jeg klarte ikke flytte blikket bort fra hendene mine i det jeg prøvde igjen;
«Jeg har ikke hatt mensen på 3 måneder» sa jeg, litt høyere denne gangen. Han kom bort, tok hardt hendene på ansiktet mitt og klemte kinnene sammen. Tårene mine fortsatte å renne.
Jeg trodde jeg kun så sinne i øynene hans, men så ser jeg noe mer.
Jeg ser   f r y k t.
Han slipper meg raskt,
tar på seg jakka og går fort ut av leiligheten.
Jeg tenker.. Kanskje, bare kanskje dette var nok til å få han til å slutte?
At han er så redd for et lite barn, som kan bevise hva han har gjort med meg.
PS. Han har ikke vært her eller tatt kontakt siden da
(halvannen uke) kanskje det hjalp.
Oog etter litt over 3 mnd fikk jeg endelig besøk av tante rød, så jeg er  ikke gravid allikevel! ツ

(Torsdag 6/12)
Jeg tråkker de tunge stegene mot ringeklokka.
SMI, Senter mot incest står det på den.
Jeg bruker noen minutter på å trykke på knappen.
Hallo? lyder stemmen.
Det er meg, er det eneste jeg får frem.
Kan du koden til heisen?
Ja, svarer jeg og døra åpnes.
Etter turen i heisen går jeg sakte innover i etasjen.
Hjertet lettes da jeg ser T sittende på kontoret sitt.
Jeg sleit enormt med å holde meg til stede,
og T merket det ganske fort.
Han spurte hvorfor, og jeg
fortalte om frykten av å være gravid *
med overgriper M.. Jeg falt helt sammen i tårer..
Endte med at vi ble enige om at jeg burde gå,
fordi jeg hadde så voldsom skadetrang.
Heeeldigvis stod L ute å røykte og jeg fikk
grått ut i hennes armer. Vi dro på kafe,
noe jeg er utrolig takknemlig for. Er ikke
sikker på hva som hadde skjedd hvis jeg
hadde dratt derifra alene :/

Psykehuset har vært litt skeptiske til å slippe meg.
Siden jeg fortsatt er på tvang har de satt en minimum
tid jeg må være der. Skal være der nesten hele romjula.
Der har vært litt redde for meg, men
fikk heldigvis dra hjem i helgen.
Fordi jeg kan slippe frykten for M  når
jeg er der sover jeg mye bedre når jeg er der,
jeg sover relativt lite i leiligheten.
Blir liggende å være så innmari redd..
Våkne og ikke skjønne hvor jeg er..
Jeg blir liggende og late som jeg sover,
fordi jeg tenker at jeg ligger i Slangens hus,
og at overgrepene kommer til å begynne
hvis noen skjønner at jeg er våken.
Det hender jeg kommer over noen av delenes tekster,
ting de har skrevet for å få ting ut.
Jeg er ikke helt sikker på hvem det er som
skrev dette,  men på håndskriften
virker det som det er  Hanne
Jeg har luket bort skrivefeilene og
erstattet «jeg» med «hun»så det ikke skal
bli alt for mye forvirring her..

Hun lå helt stille, helt musestille, da kanskje han ikke skjønte at hun var våken!
Hun krøket seg sammen og prøvde å bli så liten som  det går ann å bli.
Hun turte nesten ikke puste, så redd er hun.
Det fløy bilder foran øynene hennes fra forrige gang han hentet henne..
Bildene var minner, hun så seg selv naken på jordgulvet,
hun hadde fått noen slemme piller og hun var
helt borte fra seg selv. Rundt henne var det menn med
sigarer og den drikken som gjør de voksne rare.
Tilbake i senga lukkes øynene hardt igjen, slik at han ikke skal skjønne at
hun ikke sover, vil ikke bli med han ned i kjelleren igjen.
Hun hører skrittene nærme seg rommet.
«Kjære Gud, la meg forsvinne, la meg bli borte, slipp meg fri fra slemme leker»
Hun hvisket til og med inni seg for at han ikke skulle høre henne.
Plutselig hørte hun skrittene gå inn i en annen dør, det høres
ut som om det er utenfor ytterdøren. Forsiktig åpnet hun øyene..
Øyene ble stor da hun så at dette slettes ikke var hennes soverom.
Dukkene og bamsene var borte,
Hun satt seg opp for å se seg rundt, og da så hun at hun hadde så store armer!
Fingrene var lange, armene var store og når hun fortsatte å se ned så hun
at hun hadde like lange bein! Hele kroppen hennes var rar,
den var ikke hennes lengre, den var voksen!
Hun prøvde å forstå, men skjønte ingenting.
Så så hun det på nattbordet.
Lappen.
Hun tok den og prøvde å lese.
«Du er trygg,
Det er 2012!
Du er voksen, nå!
Slangen vet ikke hvor du er,
Det er ingen her som vil skade deg!»
Hun skrudde på lyset og så seg rundt.
Kanskje hun var trygg allikevel?

Hvor stor del har psykdommen?

Inni  min kropp finnes det både mørke og lys, konstruktivitet og destruktivitet,

Sofia Åkeram er en svensk forfatter som har skrevet en bok
som heter «Sebrapiken», en selvbiografi fra hennes
ungdomstid som var full av selvskading og spiseforstyrrelser.
For å forklare litt av sykdommens gang inni henne forklarer
hun den friske delen av seg som Sofia og sykdommen og destruktiviteten som Lucifer. Jeg låner litt bildet og kampen mellom den destruktive
psykdommen (Lucifer) og meg (Fragile) som prøver å holde fast ved det rasjonelle, det sannsynlige og det friske. Dette kan være ganske vanskelig å skille, hva som er psykdommen og hva som er meg. Hvor stor del eier jeg og hvor stor del eier psykdommen? Jeg kjenner folk som gir seg helt hen til psykdommen, som identifiserer seg med psykdommen, de er psykdommen.
Jeg håper virkelig jeg aldri kommer dit.

Men det kan være forvirrende å skille mellom meg og Lucifer,
den psyke stemmen og den friske stemmen.
Utfordringen blir å finne ut av hva som er Lucifer og hva som er meg.
Hvem snakker, tenker og handler nå, er det meg eller er det psykdommen/Lucifer? Og hvilken stemme skal jeg høre på?
Hvordan vet jeg hva som er hva?
Jeg har vært innlagt lenge nå, men jeg ville ikke venne meg til å være pasient.
Jeg vil ikke at Lucifers stemme skal vinne, han som sier at jeg er hans for alltid.

La meg komme med noen eksempler..
Et av de første møtene jeg hadde med overlegen i den nye avdelingen
kom han med noen ord som Lucifer aldri har sluppet.
Han snakket litt om hvordan ting var der, så kom det vanskelige;
«Disse pasientene her er betydelig dårligere enn deg»
Det var som et spark i magen.
Lucifer var rask med å rope
«Det han mener er at din smerte ikke kan sammenlignes
med de andre, alle her har det mye verre enn deg.»
«Du har ikke blitt lagt i belter på en stund og har ikke sydd på en måned,
han mener at du ikke har det vondt lengre og at du ikke er verdt hjelp like mye som de andre pasientene her.»
Det kommer et lite hvisk fra meg om at det er ikke sikkert han måler smerten i hvor dårlige pasientene er, «at han kanskje bare mente at det at de er psykotiske gjør at de sliter med andre problemstillinger og»- Lucifer avbryter meg.
«Holdt kjeft, er du dum?? Selvfølelig er det det han at de har
det vondere enn deg!»
Som jeg gjør alt for mange ganger faller jeg under Lucifers overbevisning.

Forrige uke hadde vi et samarbeidsmøte og da ble det en ny vond ting..
Det var snakk om at hvordan medisinene skulle håndteres da både både jeg og flere var bekymret for at jeg skulle begynne å spare til et nytt selvmordsforsøk og at det derfor burde blitt utdelt ikke så mye av gangen.
Overlegen skjøt inn;
«Vi er vel ikke så bekymret for det»
Lucifer er straks på banen.
«Han tar oss ikke på alvor. Hva mener han?
At vi  ikke vil dø, at vi ikke tørr å prøve,
at vi ikke klarer å gjennomføre det?!?»

Det vondeste som finnes for meg er å ikke bli tatt på alvor,
at smerten blir bagatellisert. Samtidig som jeg vet
at jeg ikke fortjener å leve, at jeg er verdiløs og mislykket
blir jeg like redd hver gang det virker som om noen er enige med
meg. Å bli skrevet ut av psykiatrisk et døgn etter et selvmordsforsøk,
å bli sluppet for tidlig under en innleggelse,
at noen bekrefter at jeg ikke er verdt nok til å ta en plass i verden.
Dette kan være ved slike eksempler jeg har skrevet om før her,
men det kan også være når jeg får mer og mer ansvar.
Lucifer oversetter mer ansvar som at de ikke bryr seg.
Får jeg mindre tilsyn og mer utgang tar han det som;
vel, nå bryr de seg ikke om om  vi tar livet vårt lengre,
nå tar de meg ikke på alvor lengre.

Men det er ikke bare negative ting med Lucifer.
Han bærer frem mye av smerten.
Lucifer er den som viser smerten
mens jeg skjuler den..
Lucifer er den som gråter,
den som skjelver og hyperventilerer,
den som sier ifra at nå har vi det vondt.
Jeg klarer ikke vise det.
Når jeg er større enn Lucifer
synker alt inn i meg selv.
Jeg sier aldri fra,
jeg forsvinner inn i  meg selv,
jeg er den som skjuler,
den som holder smerten for meg selv,
det er jeg som skader uten å si ifra
det er Lucifer som er tøff nok til å si
at noe har skjedd.

Så kanskje jeg holder fast litt ved Lucifer noen ganger.
For Lucifer er det greit og naturlig å si i fra om at nå sliter vi
nå har vi angst,
nå har vi kuttet oss.
Han er vant til å være pasienten.
Det er jeg som er den opptatte av å være frisk,
det er jeg som føler jeg ikke kan ta i mot hjelp.
Lucifer skammer seg ikke over å være psyk,
jeg skammer meg veldig.

Ja. Så om Lucifer gjør mest skade eller godt, det vet jeg ikke.
Jeg begynte dette innlegget med å snakke negativt om han,
nå er jeg sannelig ikke sikker på om jeg hadde klart meg uten.
Det er også en trygghet i å være vant til at alle tenker det verste.
Da vet jeg hvor jeg har folk!

Jeg må kanskje bare leve med den lille stemmen som henger over meg
og overbeviser meg om at alle har den verste mening i ordene de kommer med.
Uten han hadde jeg kanskje ikke klart å gå i behandling,
sagt i fra når jeg hadde skadet meg eller når jeg trenger noen hos meg.
Så han gjør kanskje litt nytte for seg likevel..

Oooog jeg gleder meg til jeg blir skrevet ut.
Da kan jeg endelig være ærlig igjen,
nå blir alt farget av at noen kan ringe psykehuset og sladre
lenger slik at jeg kan skrive det jeg vil uten å gå
med hjertet i halsen fordi noen kanskje ringer psykehuset
og sladrer.

Ops, I did it again..

___________________Kan trigge______________________

«Du tar alle medisinene du fikk med deg hjem til helgepermen, ikke sant?»
Jeg sitter i stua i leiligheten med to gode venner på helge perm.
«Ja» svarer jeg fort og konsentrerer alt jeg har for å ikke begynne å gråte.
Jeg tror ikke han skjønte hva han spurte om.
Jeg tror ikke han mente det som et spørsmål som at jeg har begynt å samle.
Jeg prøver å skifte samtale emne, men tårene kom..
Jeg hater at jeg har gjort det igjen.
Jeg vil hjem snart.
Jeg ønsker at de kan stole på meg!
Jeg tar mesteparten av medisinene jeg får, virkelig!
Likevel er det en del av meg som innimellom lurer unna.
Dette har foregått en stund nå, hvor innimellom jeg ikke klarer
å ta medisinene, der de havner på gjemmestedet..

Jeg vet ikke hvorfor jeg sa det til vennene mine den kvelden,
eller hvorfor jeg skriver det her.
Jeg vet at det er flere som leser denne
bloggen som kan ta kontakt med psykehuset.
Jeg vender tilbake til selvmordsforsøket i fjor.
Jeg hintet om at det var det jeg skulle når jeg ble skrevet ut.
Det var fordi folk tar det mindre på alvor hvis man sier ifra.
Folk tenker; hadde hun virkelig ville tatt livet sitt hadde hun ikke sagt noe.
Det var det som var strategien min.
Er det det samme nå?
Skal jeg være klin ærlig med meg selv tror
jeg at det handler litt om dette..
Så lenge jeg prater om det, viser tydelig at
jeg er suicidal kommer ingen til å
tro at jeg faktisk kommer til å gjøre det..

Men det GÅR bedre.. Det mener jeg virkelig!
Jeg vil ikke kun ut av sykehuset for
å dø lengre, noe i meg ønsker livet
som venter utenfor disse veggene..
Jeg tar meg selv i å ønske at pillene kan si ordene jeg ikke klarer si.
Det går ikke bra.

Likevel er dette utrolig ambivalent, fordi
jeg ønsker ikke lengre tid i psykehuset.
Jeg trives på perm og ønsker virkelig ikke
at dette skal gå bakover igjen.

En annen del vil bare kommunisere.
La pillene jeg har samlet opp hyle at jeg har det fortsatt veldig vondt.

Ting går fremover, ja..
Jeg har det bedre, ja..
Men selv om det går bedre betyr ikke at jeg har det bra!
Det er heldigvis slik at de fleste her på psykehuset forstår dette.
Likevel klarer jeg ikke la være å frykte at de vil slippe meg for tidlig.
Det skjer også at det blir stunder som her om dagen, da tross at jeg har tilsyn hver 30 min ikke var noen innom på over 2 timer.
Det går bedre med Fragile, så det er ikke så farlig med henne lengre.

Jeg trenger å ikke bli sluppet enda..
Jeg er redd for fordi jeg klarer meg bedre at det ikke syntes hvor mye jeg sliter!
Jeg trenger å vite og erfare at jeg ikke nødvendigvis må overvinne og klare alt selv om jeg har overvunnet og klart noe av det tøffe.

Jeg har en fot i livet, en i døden.

Halvparten av meg er i graven, halvparten her.

Øyeblikk # 2, gutten med kysset

Opplevd sommeren 2008 da jeg jobbet i barnehage.

Jeg lar blikket sakte gli utover barna som leker rundt meg,
før jeg titter på klokken og ser jeg snart må gå
inn og forberede maten.
Det er veldig varmt i dag, så etter mye
krangling med meg selv hadde jeg tatt av meg genseren og gikk i singlet med
to pulsvarmere som skjulte det jeg skammer meg mest om her i verden.
Sårene, arrene.. Bevisene  som snakket høyere om min smerte enn mine ord noen gang kunne gjøre.
År med selvskading hadde satt spor jeg ville gjort hva som helst for å fjerne. Plutselig hører jeg gråt skjærer gjennom lufta og jeg ser at Anders har falt av huska. Jeg småløp bort den lille veien til han. Jeg løfter opp den vesle kroppen hans og bærer han bort til den nærmeste benken, og vugger han sakte mens jeg kommer med trøstende ord. Jeg blåser han på albuen og stryker han på ryggen. Sakte, men sikkert begynner han å slappe av i armene mine og gråten stilner. Han slipper taket rundt nakken min og blir sittende på
fanget mitt og slapper av i den nærheten som oppstår mellom oss.
Jeg stryker han på armene og de 4 år gamle hendene
begynner å stryke meg tilbake.
Blodet stivner i meg da et arr kom frem.
Tankene går på høygir og jeg tenker på historien jeg har
fortalt før når barna spør.
Jeg liker ikke juge for de, men jeg kan ikke forklare en
4 åring at jeg gjør slikt med meg selv.

Tankene vandrer tilbake til forrige gang da jeg forklarte
5 år gamle Marius at jeg hadde vært i Afrika og at jeg
hadde vært i slosskamp med en tiger.
Jeg la i all innlevelse jeg hadde og innen jeg var ferdig med
historien hadde Marius glemt hva han spurte om.
Det verste var da jeg stod i gangen og pratet med
faren hans da han skulle bli hentet.
Han kom løpende ut med en tegning av en arm full av røde streker.
«Dette er armen til Fragile, hun har vært i slosskamp med en tiger helt nede i Afrika!!»
Mens Marius la ut om historien stoppet jeg å puste.
Men heldigvis tok faren det greit, og ble med på leken.
Jeg gav han et takknemlig blikk i det de gikk ut.

Det knyter seg i magen min mens jeg febrilsk prøvde å
finne ut av hva jeg skulle fortelle Anders .
Han bøyer seg ned og blåser forsiktig på arret.
Anders ser opp på meg og spør forsiktig om det gjør vondt?
Jeg forsikret han om at det ikke gjorde vondt.
Han fortsetter å stryke sakte på
arret før han gir det et lite kyss og løper for å leke videre.
Jeg sitter igjen med tårer i øyene og et helere sinn.
Takknemligheten over å bli akseptert, og å kunne
respondere med omsorg istedet for løgner.

Takk Anders.. ♡

 

 

 

Øyeblikk #1 Vi delte rom, hun og jeg..

(Øyeblikk # 1, opplevd Mai 2011)

Jeg våkner stadig mer og mer, og hver gang blir ting litt mer kjent..
Det løper sykepleiere frem og tilbake rundt meg,
og det piper i maskiner over alt..
Jeg har slanger inn og ut av meg.’

Det går stadig mer opp for meg hvor jeg er.
Jeg er på sykehuset, på intensiven.
Tankene vandret tilbake til alle pillene jeg hadde tatt..

Jeg klarte det ikke…
Jeg prøver å reise meg, men blir raskt
dyttet tilbake av han som sitter i stolen ved siden av meg,
han som tydeligvis har kontinuerlig
tilsyn på meg.
«Du må ligge rolig, vi er redde du går i bakken om du reiser deg nå!»
«Dessuten», legger han til, «Du får ikke dra noen steder enda,
du må nok være her en stund til før du skal over på psykiatrisk»
Jeg har ikke krefter til å sloss med han og legger meg ned igjen.
«Men jeg vil jo ikke leve mer» er det siste jeg får frem før tårene tar meg..

Plutselig kommer det en seng inn til å rommet.
Det er ei jente på min alder.
Hun blir plassert 5-6 meter fra meg og det de setter en
skillevegg mellom oss..
Jeg hører stille på legen som snakker med henne.
En stille gråte blir stadig større.

Hun har kreft.

Hun skal dø.

Vi deler rom hun og jeg..
Vi er litt like på noen måter,
hun er i tjueårene,
hun har blondt hår og blå øyne.
Hun har en hånd å holde,
noen som er der med henne.

Vi begge gråter.

Bare for to helt forskjellige grunner.
Selv om vi er like har vi to ytterpunkt
som grunn til gråten.
Hun gråter fordi hun skal dø.
Jeg gråter fordi jeg skal leve.

Det er en utrolig spesiell følelse.
Jeg hadde gjort
alt jeg kunne for å klare å dø..
Likevel må jeg leve,
men hun som ligger ved siden av meg vil
gjøre hva som helst for kunne få lov til å leve videre,
og hun skal dø!

Vi deler rom, hun og jeg..

Hun vil leve, men må dø.

Jeg vil dø, men må leve.

Vi snakket begge til Døden på to motstridende mål.

Døden strekker ut hånden til oss begge.
Han er bare så urettferdig.
I rommet vi ligger er han
både ønsket og uønsket,
både elsket og foraktet.
Han hadde holdt meg tett til brystet sitt noen dager
tidligere, de hadde revet meg ut av armene hans da legene
reddet den døende jenta.
Nå var jenta bak skilleveggen som
kom han kom til å besøke snart.

Jeg har lyst til å gå bort til henne
og stryke henne på ryggen,
vaske vekk tårene hennes.
Fortelle henne at jeg ville gjort hva som
helst for å kunne bytte den tiden jeg
har igjen med tiden med tiden hun hadde igjen.
Jeg kunne delt hvorfor døden
ikke var så skummel for alle-men
jeg tror ikke det hadde hjulpet henne.

Jeg ligger der og tenker at jeg skulle ønske at jeg hadde
hennes lyst på livet, hennes frykt og hat for døden.

Jeg har også mennesker som ønsker at jeg ønsker å holde
meg i live for, mennesker som ikke vil jeg skal forlate dem.
..

Hennes gråt viste meg at hun hadde noe å leve for..

Kan jeg grave frem hva jeg har å leve for?

Kan noe av hennes håp smitte meg?

Kan livslysten hennes inspirere et liv som ikke ønskes å leve?

Hva skal til for at det jeg har å leve for skal bli
sterkere enn smerten som gjør at jeg ønsker å dø?

Har det skjedd noe mer..? + Brev til en av personlighetene..

Forrige uke hadde jeg en lang krevende samtale med Psykolog V..

Vi snakket om delene, hvilke funksjoner de har, hvor gamle de er, hva de hjalp meg med som liten og hva de hjelper meg med nå..

Det som ristet hele verdenen min var noe jeg egentlig ikke har tenkt på før..
Det jeg husker av overgrep skjedde fra 5 års alderen. Likevel har jeg minst 2 deler under 4 år..

Har det skjedd noe før jeg var 5..?
Var det samme overgriper eller var det den samme?
Jeg husker at marerittene om kjelleren startet med
at jeg gikk ned i kjelleren, og i det døra lukker seg og jeg våknet livredd, uten å egentlig skjønne hvorfor jeg er redd..
For noen års tid siden begynte jeg å ha samme mareritt ang pappa.
At han kommer inn på rommet mitt lukker døra etter seg og i det han gjør det
våkner jeg i full panikk…Okei, ,dette ble tøffere enn jeg trodde det skulle bli, så jeg stopper her..

Jeg tenkte jeg skulle lage en serie der jeg skriver brev til noen av delene.. Dette brevet skrev jeg i helgen..
Dette er til en av de som kom før de seksuelle overgrepene jeg faktisk husker..

Vesle Trist..
Beklager at jeg har ignorert deg.
Beklager at jeg har dyttet deg ned og forsømt deg.
Jeg har bare ikke orket tanken på hva du har å dele.
Din gråt har vært for sår for meg,  dine skrik har vært for høye..
Jeg har ikke vært klar for å ta innover meg både at og hvorfor du finnes..
Men jeg vil du skal vite at jeg vet at du her selv om jeg ikke forstår hvorfor.
Det vanskelige er at jeg tror ikke du er klar over at vi deler kropp.
Likevel hører gråten din på innsiden..

Jeg vet hvor redd du er for å ta over kroppen,
samtidig som du ville gjort hva som helst for å titte frem bare for
å få en liten klem og en hånd å holde i.
Det kommer ikke alltid til å være et fang å krype opp på med snille hender
når du kommer frem, men jeg vil at du skal vite at jeg er her for deg..
Jeg tror ikke du forstår det, men jeg er voksen nå!

Jeg kan passe på deg!

De slemme hendene i den kalde kjelleren vet ikke hvor vi er!
Her jeg er nå er det masse snille hender som
beskytter og tar vare på både meg og deg!
Jeg lover at jeg skal høre mer på deg..
Jeg trenger bare å bli bittelitt sterkere,
slik at jeg orker å ta innover meg den enorme smerten du bærer på.
Jeg er så lei meg for at du har måttet bære det alene..!
Jeg lover at jeg skal gjøre det jeg kan for å gjøre dette lettere for deg!
Jeg må innrømme at jeg ikke vet hvordan enda,
siden det ikke virker som at du skjønner at du lever i enn voksen kropp.
Jeg skal finne noen som kan hjelpe oss vesle Trist.. Slik at vi kan jobbe
med det vonde du bærer inni deg og at kanskje jeg kan begynne å bære litt for deg.. Kanskje vi kan jobbe litt sammen?  Det kan nok ta litt tid tid,
men jeg er sikker på at vi kommer til å klare sammen.
Takk for alle minnene du tok på deg som jeg har sluppet å huske.
Takk for at du har båret det så mye av det triste ved meg,
takk for at du har tatt mange av følelsene jeg har sluppet unna.
Takk at du har grått alle tårene jeg aldri har klart å gråte.
Håper du en gang kan forstå hvor takknemlig jeg er.
Jeg lover deg at jeg skal finne en måte som gjør
ting lettere for deg, vesle Trist..
Jeg håper du en gang skjønner at vi er voksne,
og at du lar meg passe på deg, lar meg holde deg..
Hold ut!
Vi skal klare det!
Sammen…

Stemplet for livet..

Forrige uke hadde jeg en samtale med Psykolog V
som jeg har hatt lyst til å skrive litt om..

Mobbingen..

Det fikk meg til å tenke litt på hvordan ting hadde vært hvis jeg «bare» hadde blitt mobbet eller «bare» blitt utsatt for overgrep.. Et av tingene jeg tenkte på da var hvordan selvbildet mitt har blitt formet.. Folk forteller meg at jeg er normalvektig, likevel er jeg tilbake der at jeg sliter sånn med kroppen min at jeg går med 3 hold in’s (sånn som går fra knær til under puppene som strammer for å at jeg skal se tynnere ut) og at jeg ikke klarer å dusje uten å dekke til speilet eller/og skru av lyset.. Jeg lurer på om selvbildet hadde vært like ødelagt hvis jeg ikke hadde kun hadde blitt utsatt for overgrep.

Okei, tilbake til samtalen, rundt mobbing. Dette har vært et tema jeg ikke har skrevet så mye om her inne.. Grunnen er at jeg har vel trodd jeg hadde snakket meg litt ferdig rundt det.. Det tok tross alt ganske mange år før jeg innrømte at jeg hadde vært utsatt for seksuelle overgrep, før dette var mobbingen alt jeg snakket om når noen lurte på hvorfor jeg slet.. Selv de første gangene jeg var inne i psykiatrien sa flere at de syntes jeg hadde kjennetegn til seksuelt misbruk, men jeg blånektet.. Før jeg kom i psykiatrien hadde jeg og noen få å prate med, slik som lærere eller ungdomsledere.. Også der var det eneste jeg nevnte mobbingen. Første gang jeg var i nærheten av å innrømme noe var da lærer S på folkehøyskolen spurte meg og jeg måtte gi etter for hulkene som kom. Jeg svarte aldri på spørsmålet hans, men tror han skjønte svaret.

Så, som jeg har sagt så føler jeg meg litt ferdigsnakket ang mobbingen, men har bestemt meg for å dele litt med dere allikevel..

Mobbingen begynte for meg i 2. klasse… Det begynte med navn kalling.. Pga overgrepene var jeg nok litt svak i utgangspunktet, slik at jeg var et lett bytte.
Jeg husker godt dagen i 2 klasse hvor jeg nettopp hadde fått en kjempefin fargelegging-bok som jeg var kjempestolt av.. En av de kule jentene spurte
om hun ikke kunne låne den.. Jeg ble veldig glad over at hun ville låne den,
ble nesten litt stolt over at noe jeg hadde var bra nok for henne.
Men hun tok den tilbake til guttene der de først klusset ned alle sidene.
Jeg trengte noen som tok i  mot tårene mine. Det hadde jeg ikke..

Allerede i 4 klasse begynte de og prente inn i meg hvor stygg jeg var.
Guttene sa «æsj», hver gang jeg kom inn i klasserommet.
Jeg hadde ingen venner i klassen, og de jeg hadde utenom klassen var redde for å være med meg i frykt for at de skulle bli mobbet selv.
Jeg hang i beina til læreren i friminuttet.
Etterhvert dukket delpersonligheten Jostein opp.
Han kunne ta igjen fysisk,men han tapte alltid, de var for mange for han.
Det toppet seg i 5 klasse.
Jentene hadde mobbet slik jentene gjør, ved utestenging,
baksnakking og vonde blikk.
Men nå begynte de å bruke meg som straff for guttene. De kunne si;
Bare pass deg, ellers får vi Fragile til  komme å ta på deg!!
Guttene kunne går langs veggen i hele klasserommet for å unngå å måtte gå forbi min plass. Når jeg jeg var på lag med de i gymmen og kastet ballen til de skrek de alltid æsj og løp unna ballen.. Jeg husker jeg prøvde å si ifra hjemme, men jeg fikk kun høre at det var jo min feil at jeg ble mobbet..
I 5 klasse var da første gangen jeg var nære et selvmord. Jeg hadde hatt lyst til å dø før det, men i 5 klasse var første jeg holdt på å gjøre noe med tankene..
Jeg skrev også et brev til læreren min og sa at jeg ikke visste hva jeg skulle gjøre lengre, at jeg ikke orket å ha det slik.

Tingen var bare at han var veldig opptatt av å være kul i øynene til gutta i klassen. Han sa en gang; «Hei folkens, drit i å mobbe Fragile, da..» Det var den ene gangen han prøvde og de hørte jo ikke på en sånn beskjed..

Når jeg begynte på ungdomsskolen var jeg ivrig på å få en ny start. Ingen av guttene som mobbet kom i min klasse, og jeg tenkte at nå skulle det snu!
Jeg skulle få venner, kjæreste, og ikke minst; bli godtatt og akseptert.
Men den følelsen varte ikke lenge.
Jeg satt i kunst og håndverk timen noen uker etter skolestart..
Jeg satt med sommerfugler i magen, fordi mange av jentene fikk hemmelige lapper fra guttene der det sto at de var pene, snille, kule og at guttene inviterte de på fest, gjøre noe etter skolen, osv..
Jeg prøvde alt jeg kunne å ikke få forhåpninger da, jeg regnet jo
ikke med å få noen lapp fra de.. Men mot slutten av timen var det en gutt som gikk forbi pulten min og la fra seg en lapp.
Jeg holdt på å hyle et lite gledesskrik da jeg fikk den.
Endelig, endelig, endelig kom jeg også til å vite
hvordan det er at en gutt likte meg.
Jeg åpnet lappen forsiktig.
Tårene holdt på å sprenge innsiden av øya mine da jeg leste;
Du er så stygg at foreldrene dine burde blitt anmeldt for hærverk!
…….
Jeg hadde hørt den setningen før og kom til å høre den igjen,
men ingen av gangene var fult så vonde som lappen
jeg fikk den kunst og håndverk timen.
Læreren fulgte ikke så godt med der, så flere ting skjedde i de timene..
Jeg husker jeg satt å jobbet med oppgaven min da det kom 3 gutter bak meg.
To holdt meg fast, mens tredjemann surret en bred stor pakke med svart teip rundt hodet og ansiktet mitt.
Du er så stygg at vi orker ikke se på deg mer!
Sa han som surret med latter i stemmen..
Da kom tårene for full guffe..
Læreren kom, men jeg sa jeg var med på det, at det bare var tull og at grunnen til at jeg gråt var at det var så vondt å rive teipen ut av håret.
Lurer på om hun skjønte at det ikke var grunnen til at jeg gråt..?
8ende og 9ende klasse ble jeg kastet ut av klasserommet i friminuttene fordi de sa de mistet matlysten av å se på det stygge tryne mitt.
Jeg kunne gå mellom to klasserom uten å få slengt etter meg hvor
stygg jeg var. Det tar på! De stempelene går ikke bort med det første..
De ble også fysiske etterhvert. De så hvor redd jeg ble da de tok på meg, så de trengte meg opp i hjørner og tok meg over alt. Det var helt grusomt :(
Mobbingen gav seg heldigvis på VGS.. Jeg hadde ikke «status» nok til å være en av de kule, men det brydde jeg meg egentlig lite om.
Jeg var bare uendelig glad for at det verste gav seg..
Men likevel er det vanskelig å bli kvitt de stemplene de gav meg :(

Som jeg skrev i begynnelsen av innlegget, så lurer jeg veldig på hvordan jeg hadde blitt hvis jeg ikke hadde blitt mobbet. Jeg har en liten teori om at hvis jeg ikke hadde blitt tråkket på der hadde jeg kanskje vært sterk nok til å si ifra ang overgrepene. Hvis jeg ikke hadde fått prentet inn daliglig på skolen(og hjemme, for den saks skyld) at jeg ikke var verdt noens tid så hadde jeg kanskje turt å si ifra til noen om det ekle som skjedde i den kjelleren.. Hvis noen fortalte meg at jeg var verdt nok til å ha det bra så kanskje ikke det trengtes en graviditet får overgrepene var ble stanset..

Jeg merker også veldig det med selvbildet.. Som jeg skrev før takler jeg ikke speil for tiden.. Det er to speil som jeg bruker på rommet mitt og på badet på skjermet, vi har teipet håndklær foran begge speilene fordi
jeg takler ikke  se på meg selv.. Jeg hater hvert cm av kroppen min,
og orker ikke bli minnet på hvordan jeg ser ut..
Jeg lurer på om jeg hadde sett anderledes på meg selv om jeg «bare» ble utsatt for det ene og ikke det andre.. Tenk at hvis jeg hadde blitt godtatt og blitt behandlet som om jeg var verdt noe, kanskje jeg hadde klart å si ifra om overgepene? Eller kanskje jeg ikke hadde vært så lett bytte for mobberne dersom jeg ikke hadde blitt utsatt for noe fra før av?

Her kan man fundere i det uendelige..
Jeg har uansett lyst til å avslutte med et dikt jeg skrev..

Dette ble skrevet i en bildeterapi time, det vil si at jeg hadde kun rundt 20 minutt på meg, ergo-jeg er ikke heelt fornøyd.. Men tenkte jeg skulle dele det med dere allikevel ♡

God nok…?

Krav og skuffelser møtte jeg
Harde ord som såret meg
Jenta listet seg stilt på tå
Pappa, er jeg god nok for deg nå?

Hva enn jeg gjør blir det ikke nok
Smerten gjemmes under et lokk
Ordene deres står så hardt
Er jeg verdt å elskes snart?

Det fortsetter, finner aldri roen
Kan jeg ikke være god nok for noen?
Til gutter ga jeg min nakne kropp
Mens øyene skriker; er jeg nok?

Jeg skjulte deres handlinger bedre enn dere
For at ingen skulle vite hvor håpløs jeg var, ingen flere
Armene sliter med å masken bære
Smilet blir trøtt, vil jeg aldri lære?

Arene inni meg var større en de på armen, Jeg skulte begge to
Så dere smerten bak munnen som lo?
Tullet og fjåset, var «med» på alt
Så dere alle gangene jeg falt?

Samfunnet krever; slik skal du være
Av skole, media, og skal du lære
Men bak syltynne kvinner, bøker og klær
Hviskes en sår stemme, kan jeg være slik jeg er?

Armene blir kuttet, livet renner ut av meg
Endelig kan jeg bli kvitt livet jeg er så lei
Igjen ligger en livløs kropp
Til ei jente som aldri ble god nok

© Fragile 2010